Evangeliet til jødene
Profetordet til menighetene

RETTSSAKEN MOT BIBI ER (SÅ VIDT) BEGYNT

 Statsminister Benjamin Netanjahu før rettsmøte

Rettssaken mot Bibi er (så vidt) begynt
Bibi utenfor rettslokalet: – Jeg anklages for en ikke-eksisterende forbrytelse.
 

 
Den lenge annonserte straffesaken mot statsminister Benjamin Netanjahu hadde det aller første rettsmøtet sitt ved Lagretten i Jerusalem søndag 24.mai. Halve parlamentsgruppen til Likud-partiet ledsaget Netanjahu solidarisk inn i rettssalen, mens den andre halvdelen ga dusinvis av intervjuer til forsvar for ham.
 
Jaktet på «historisk» pressefoto
De Bibi-fiendtlige mediene jaktet heseblesende på et såkalt «historisk» foto av statsministeren på tiltalebenken. Men det de fikk, var et foto av statsministeren og halve partigruppen hans, solidarisk oppstilt rundt Bibi foran tiltalebenken.
Etter det 50 minutter korte rettsmøtet var toneangivende medier rasende på dommeren fordi det neste rettsmøtet først ble fastsatt til 16. juli (og fremdeles bare med prosessuelle formalia-spørsmål på saklisten). Lagretten aksepterte også at statsministeren for fremtiden ikke trenger å møte opp personlig under prosessuelle formalia-drøftelser.
Med nesten 350 vitner frykter de Bibi-fiendtlige mediene at rettssaken først blir ferdig i 2022, mens Bibi-vennlige medier tror kalenderen kan vise årstallet 2024 før de tre lagrettsdommerne er klare til å avsi en kjennelse. En kjennelse som deretter eventuelt kan ankes til Høyesterett.
 
Sak 1000, Sak 2000 og Sak 4000
Påtalemyndigheten ved riksadvokat Mandelblit har reist straffesak mot statsministeren i tre saker. De er blitt nummerert Sak 1000, Sak 2000 og Sak 4000. Det manglende tusentallet mellom de to siste beror på at økokrim aldri greide å skaffe beviser i nok en påtenkt sak.
Riksadvokat Mandelblit er for tiden selv under hardt press på grunn av en ti år gammel skandale-sak der noen mener han bidro til å «forhindre rettshåndhevelse» («obstruction of justice»). Noe han selv, og mange jurist-venner, heftig bestrider.
De Bibi-fiendtlige mediene har gjentatt (vanligvis nesten ordrett) akkurat det samme resyméet av de tre sakenes innhold – bortimot tredje-hver dag i tre år til ende. Målet var åpenbart å gi velgerne et bilde av hvor angivelig korrupt statsministeren er. Men Bibis velgere tror ikke på dem, slik veksten i stemmetall hans beviser.
Dette er de tre sakene:
 
Sak 1000: Påståtte sigarer og sjampanje
Sak 1000 går ut på at Netanjahu har tatt imot gaver (= dyre sigarer og rosa sjampanje) fra to navngitte milliardær-venner til en samlet verdi av hundrevis av tusen sjekel (tall som Bibi bestrider). Dette har påført statsministeren en angivelig «interessekonflikt» ettersom statsministeren angivelig har hjulpet disse to vennene med enkelte ting de ønsket seg, især vis-a-vis myndighetene i USA.
Problemet er at det ikke er straffbart å hjelpe venner, og heller ikke å ta imot gaver. Derfor er Sak 1000 ikke en korrupsjonssak etter straffeloven, men bare en sak om «brudd på tillit», dvs brudd på visse retningslinjer i en israelsk komité-utredning fra 1970-tallet (der komitéen ble ledet av en høyesterettsdommer og emnet handlet om politikeres «tillit»).
 
Sak 2000: Avis-eier tilbød Bibi hestehandel
Sak 2000 ble til da Økokrim under etterforskning mot en medarbeider ved statsministerens kontor kom over et lydbånd-opptak fra et forhandlingsmøte om mediedekning.
Eieren av Israels den gang største avis, mangemilliardær Menon Mozes, ba i 2014 om et forhandlingsmøte med Netanjahu. Avisen heter Jediot Ahronot og var heseblesende anti-Bibi. Men eieren tilbød seg å snu avisen til pro-Bibi-vinkling, hvis Bibi til gjengjeld ville gå inn for en lov som ville forby konkurrent-avisen Jisrael Hajom å komme ut i Israel, forbi aviseieren Sheldon Adelson (også mangemilliardær) er bosatt i USA.
Hele det korrupte tilbudet ble fanget opp av mikrofonen som statsministeren hadde gjemt bak slipset. Derfor er aviseier Mozes nå tiltalt for straffbart korrupsjons-forsøk.
Men lydbåndopptaket inneholder ikke noe samtykke fra Netanjahu. Og hele Israel vet at Netanjahu og hele høyresiden i Knesset kort etter stemte imot lovforslaget som politiske venner av aviseieren hadde fremmet, slik at forslaget falt. Når det gjelder statsministeren, mangler altså påtalemyndigheten selve kriteriet på korrupsjon, det som kalles «quid-pro-quo». Aviseieren tilbød en hestehandel. Men Bibi samtykket ikke og handlet deretter bevislig i strid med tilbudet.
Derfor sier riksadvokat Mandelblit at han i denne saken egentlig var i tvil. Men så syntes han at han «måtte» tiltale begge parter, siden aviseier Mozes bevislig fremsatte et korrupt forslag og siden Bibi i det minste deltok i møtet. Med andre ord: I denne saken tenker selv riksadvokaten at statsministeren «kanskje egentlig» ikke var korrupt.
 
Sak 4000: Er positiv pressedekning straffbart ?
Sak 4000 er den mest omstridte. Den handler om at Netanjahu i rollen som vikarierende kommunikasjonsminister samtykket i en fusjon mellom et internett-selskap og et tele-selskap. Bibi sa Ja til fusjonen, og som motytelse fra eieren, ekteparet Elowitz, fikk Bibi angivelig positiv pressedekning i nettavisen «walla» (som ekteparet også eier). Dette er korrupsjon, hevder påtalemyndigheten.
Problemet er at det ikke står i straffeloven at det er en straffbar kriminell handling å ta imot positiv mediedekning. I så fall ville det dessuten være en straffbar handling av journalister å skrive reportasjer som gir noen positiv pressedekning. Og i så fall må jo alle journalister i fengsel. For ikke å snakke om alle de andre politikerne.
Underveis i etterforskningen av denne saken avhørte ellers økokrim en av Netanyahus medie-rådgivere. Under avhøret hadde mannen ingenting å fortelle som impliserte Netanjahu i korrupsjon. Men så hentet politiet den hemmelige elskerinnen til mannen inn i politihuset og lot mannen se henne sitte der. Da fikk mannen panikk og fryktet at ekteskapet hans skulle gå i oppløsning. Dermed begynte han å «tilstå» alt det som politiet forlangte at han skulle tilstå. (Men ekteskapet hans er siden blitt ødelagt likevel, siden alt sammen er blitt lekket i media).
Og: en engstelig kjøkkenhjelp på statsminister-kjøkkenet ble truet med en natt i Neve Tirtza-fengselet hvis hun ikke straks begynte å snakke negativt om ekteparet Netanjahu overfor politiet. Slik ble hun også presset til å vitne i saken.
Med andre ord beror anklagen på dette punktet ikke bare på et ny-oppfunnet korrupsjons-begrep, men også på fiksing av vitner.
 
Alan Dershowitz: «Israel burde skamme seg»
USAs fremste juridiske ekspert, amerikansk-jødiske professor Alan Dershowitz (Harvard), har skrevet at det ikke fins noe annet land i hele verden der positiv pressedekning defineres inn under korrupsjons-lovgivningen. Dershowitz er en av de ledende forsvarerne av Israel i amerikansk opinion. Han har skrevet mange pro-israelske kamp-bøker. Men nå ordlegger han seg meget tydelig:
– Israel burde skamme seg dypt over å stille Netanjahu for retten i en rettssak om positiv mediedekning, sier Dershowitz til den israelske TV-stasjonen i24News. Dershowitz legger til at de folkevalgte i Israels parlament Knesset «aldri selv i løpet av en million år» ville ha funnet på å definere det som en straffbar forbrytelse for en politiker å anstrenge seg for å få positiv pressedekning, «for i så fall ville jo halvparten av de folkevalgte i Knesset selv ha havnet i fengsel».
– Israel er det første landet i moderne historie som overhodet finner på å stille den politiske lederen sin for retten for å ha prøvd å skaffe seg god medie-dekning, eller for å ha prøvd å motvirke negativ pressedekning. Men hvis Israel først skulle rettsforfølge noen av slike grunner, burde parlamentet Knesset først vedta straffelovsparagrafer som gjør handlingene i Sak 1000, 2000 og 4000 til straffbare handlinger, sier advokaten og jus-professoren.
I fortsettelsen forklarer professor Dershowitz at Israel i den aktuelle saken tiltaler Netanjahu på basis av «vage, u-avsluttede og bred-spektrede statutter» i et forsøk på å fabrikkere nye typer forbrytelser som statsministeren kan tiltales for.
– Dette er dessuten ekstra ille fordi saken er fullstendig uten presedens, på den måten at man stiller Netanjahu for retten for handlinger som ikke er definerte i loven som forbrytelser. – Skulle man først stevne Netanjahu, burde det skje på basis av presedenser og parametere som tydeliggjør at det er virkelige forbrytelser saken handler om.
Og slik konkluderer professor Dershowitz: «Rettssaken mot statsminister Netanjahu representerer en farlig trussel mot demokratiet og rettsstaten. Dette er første gang i historien at noen må møte i retten på grunn av positiv pressedekning.»