Evangeliet til jødene
Profetordet til menighetene

SULEIMANI-HENRETTELSEN

Etter Suleimani-henrettelsen:
Israels farligste fiende er borte. USAs totalt overraskende henrettelse av Irans erketerrorist, general Suleimani, har fjernet Israels farligste fiende og kledd Irans terror-strategi naken.
 

Av Odd Sverre Hove
 
Det oppsto en voldsom spenning over hele verden, med utbredt frykt for stor-krig i Midtøsten, hele den første uken etter at USA natt til fredag 3. januar henrettet den øverste generalen for Irans elitestyrke, Revolusjonsgarden.
Og fordi general Suleimani ble henrettet sammen med en ledende terrorist-leder i Irak, ble samtidig Irans utstrakte bruk av terror-militser som stedfortreder-hærer kledd naken. Suleimani ble nemlig drept under en terror-rådslagning med Abu Mahdi al Muhandis.
 
Uken med storkrig-angst
Angsten for storkrig i Midtøsten roet seg en god del etter en knapp uke. Da hadde iranske rakettvåpen mot to amerikanske baser viste seg å ikke skade noen. Og USAs president, Donald Trump, hadde neste dag holdt en fjernsyns-tale med forholdsvis moderat ordbruk.
Men den underliggende konflikten er der likevel fremdeles. Det er først og fremst den ekstreme til-spissing som er blitt dempet igjen. I Israel var både høyresiden og den moderate venstresiden enige om at fjerningen av general Suleimani var svært velkommen. I praksis var det Israels farligste fiende som var blitt fjernet. Bare hos ytre venstre skribenter i Israel kunne man lese den typen kritikk av henrettelsen som bygger på at ettergivenhet er bedre enn besluttsom motstand.
 
Yppet seg mot USA
Det var en lang serie med begivenheter i forkant som nådde et høydepunkt fredag 3. januar. Iran har i flere år ført en såkalt lav-intensitets krig mot USA, mot Israel og mot de oljerike sunni-arabiske landene. Iran selv sokner til sjia-islam. Konflikten mellom sunni og sjia innenfor islamsk verden er 1400 år gammel. Men den har blomstret voldsomt de siste årtiene, etter at ayatolla-regimet i Iran demonstrerte planer om å gjøre Iran til en dominerende regional stormakt.
I Irans lav-intensitets krig har Iran selv vennet seg til å vinne i bortimot hvert eneste nappetak med de oljerike sunni landene.
Men Iran har hele tiden tapt sammenstøt etter sammenstøt med Israel.
I løpet av 2019 begynte så Iran å yppe seg mot selve supermakten USA i en lang rekke episoder:
 
 
Terror-strategien mot USA i 2019
Klassisk lav-intensitets krig foregår som regel under medie-radaren. Vi leser vanligvis bare små notiser om slike kriger. Men i alle fall fra og med mai måned i fjor begynte Irans lav-intensitets krig mot USA å utløse større medieoppslag.
Det som skjedde i mai 2019 var at Suleimani lot spesialsoldater fra Revolusjonsgarden feste magnet-miner til to oljetankskip i en saudisk oljehavn på utsiden av Hormuz-stredet. Ett av de to tankskipene var norskeid: Andrea Victory fra Bergen. Magnet-minene sprengte hull i skipsskrogene. Men skipene sank ikke. Fra Irans side var dette relativt moderate angrepet ment som en prøveballong på om USA ville reagere. Og konklusjonen var at USA og president Trump unnlot å reagere.

- I juni 2019 prøvde Suleimani samme oppskrift en gang til. Nå angrep han to oljetankskip i åpen sjø, derav et tankskip med britisk tilhørighet. Skipene var fullastet med brennbare stoffer. Angrepene utløste voldsomme branner – og skipenes besetning ble evakuert av Irans egne hjelpemannskaper i et forsøk på å kamuflere at det var Iran som var angriperen. Men nok en gang avsto USA og Donald Trump fra å reagere. 

- I juli 2019 ble inntrykket av USAs motvilje mot å føre krig i Midtøsten forsterket etter at president Trump hadde sendt ut en Twitter-melding om å trekke alle amerikanske soldater ut av Syria. Men under medieradaren kunne de som fulgte med på bakken se at USA tvert imot styrket fotfestet sitt i Syria. Særlig på grensen mellom Syria og Irak.
Så kommer vi til august 2019. Da skjøt Iran ned to amerikanske drone-fly. Presidenten beordret et gjengjeldelsesangrep. Men en halvtime før avfyring avlyste president Trump hele gjengjeldelsesangrepet av hensyn til den store faren for sivile dødsofre. I USA var det mange som likte den begrunnelsen. Men i Iran trakk ayatolla-ene en helt motsatt slutning: Den amerikanske presidenten taler store ord. Men i handling er han en feiging og en papir-tiger.
Etter dette har så Iran og Suleimani hele høsten 2019 opptrådt stadig mer overmodig overfor USA.
 
Terror-nederlagene mot Israel i 2019
På den andre siden har Israel hele høsten beseiret Suleimani i hver eneste av de mer enn ukentlige sammenstøtene i Israels spesielle lav-intensitets-konflikt med Iran.
Suleimani ble drevet fra skanse til skanse nordover på Syria-kartet. Iran måtte gi opp forskansningene sine ved syrisk Golan i Sør-Syria. Iran måtte evakuere forlegningene sine ved flyplassen i Damaskus og Iran måtte til og med gi opp hovedkvarteret sitt nord ved Aleppo. I desember måned handlet sammenstøtene med Israel om hvorvidt Iran kunne greie å holde på det store militæranlegget sitt ved Abu Kamal, den såkalte Imam Ali-basen. Den ligger like ved et hovedgrense punkt mellom Syria og Irak i Nordøst-Syria.
Så sent som lille nyttårsaften, den 30 desember 2019, påførte «ukjente fly» (les: Israel) denne iranske militærbasen i Syria store ødeleggelser.
 
Ambassade-okkupasjonen
Det militære geniet på Irans side bak alle disse forskjellige sammenstøtene i lav-intensitets-krigen var nettopp general Qassem Suleimani. Etter ødeleggelsen av Imam Ali-basen lille nyttårsaften fikk han pro-iranske terrorister i Irak til å okkupere USAs ambassade-bygning i Bagdad.
Men å okkupere en ambassade-bygning er i folkeretten definert som en fiendtlig krigshandling. Og det utløser militær selvforsvarsrett. Suleimani trodde nå åpenbart på teorien om at Trump er en feiging og en papir-tiger når det kommer til handling, selv om han stadig taler store ord. Derfor ignorerte Suleimani risikoen for et amerikansk gjensvar på ambassade-okkupasjonen.
Men det var der general Suleimani tok fullstendig feil. Natt til fredag den 3. januar møtte han terrorist-kollegaen sin ved Bagdad flyplass. Terrorist-kollegaen var Abu Mahdi al Muhandis. Suleimani tok ham inn i bilen sin for å holde en hemmelig militær rådslagning. Men i bilen ble begge to drept av amerikanske rakettvåpen som traff bilen og gjorde den om til et infernalsk flammehav. Det skjedde på motorveien like på utsiden av flyplass-området.
USA hadde den natten utslette selve Israels farligste fiende i det iranske lederskapet.
 
Israelsk etterretnings-hjelp til USA?
Av instinkt er israelske mediefolk vanligvis nysgjerrige på slike spørsmål som hvordan USA fant ut hvor general Suleimani befant seg klokka to natt til fredag 3. januar.
Mediene hadde lagt merke til en usedvanlig hjertelig takketale som USAs utenriksminister Mike Pompeo rettet til Israel en dag eller to i forveien. Det ble ikke særlig klart hva det var utenriksministeren takket så overstrømmende for. Men mediefolk gjettet som vanlig på at Israel hadde gitt USA noen hemmelige etterretninger. I tråd med dette begynte så smått israelske medier å antyde at de amerikanske rakettvåpnene traff så presist fordi de hadde fått oppgitt sted og klokkeslett fra Israel.
Men den melodien ble straks etterpå helt borte i israelsk presse. Mediene tiet plutselig bom stille. Det pleier vanligvis å bety at mediene er blitt stanset av myndighetene av sikkerhets-grunner.
Det som derimot gang på gang ble sagt i full offentlighet var at Israel helhjertet gratulerte president Trump med den betydningsfulle og strategisk viktige operasjonen mot den iranske stjerne-generalen.
 
Ledet Irakisk Hizbollah
Også terrorist-kollegaen i den samme bilen, Abu Mahdi al Muhandis, var en farlig fiende av Israel. Han var leder av Irakisk Hizbollah, som er en sjiamuslimsk søsterbevegelse av Libanesisk Hizbollah. I Irak var han dessuten visepresident i den store alliansen av pro-iranske militser, en bevegelse som er kjent under navnet PMU – Folkets Mostandsstyrker.
Henrettelsen av disse to i en og samme bil under en hemmelig terror-rådslagning demonstrerte for all verden hvordan Iran hele tiden har satset på terrorisme utført av uoffisielle stedfortreder-militser. Og av stedfortreder-militsene skal det finnes mer enn 20 rundt i mange land. Hizbollah i Libanon er den mest kjente.
 
Suleimani var solospiller
På samme måten som USA, forberedte Israel seg etter Suleimani-henrettelsen på en stor iransk gjengjeldelsesaksjon. Men samtidig sendte de israelske generalene og det israelske sikkerhetskabinettet ut meldinger om at de anså det som forholdsvis lite sannsynlig at Iran under omstendighetene ville våge å rette noe stort rakettangrep mot Israel.
Og en ting til: Israelske strategi-eksperter minnet om at general Suleimani av vesen og natur var en solospiller. Som militært geni hadde han alle slags avtaler og informasjoner i sitt eget hode. Og når han nå er død, vil det måtte ta Iran mange måneder å bygge opp igjen den samme høye militærstrategiske kompetansen på nytt.