Evangeliet til jødene
Profetordet til menighetene

VALGET I ISRAEL KAN GI DØDT LØP

Israel opplever tidenes mest uengasjerte valgkamp, som er valgkamp nummer tre innenfor en 12-måneders-periode.

   Av Odd Sverre Hove

 

Både mediene, politikerne og velgerne er inderlig trøtt og lei av alt som valgkamp heter. Og det skyldes utvilsomt at den pågående valgkampen i Israel er valgkamp nummer tre i løpet av mindre enn et kalenderår.
Og meningsmålingene tyder helst på at resultatet dagen etter valgdagen den  2. mars vil bli omtrent det samme som ved de to foregående valgene. Og det vil si: hundre prosent dødt løp mellom de forskjellige parti-politiske fraksjonene.
Noen journalister prøver nå i valgkamp-innspurten å skremme litt bevegelse inn i velgerne ved å true med at hvis det for tredje gang blir dødt løp ved valget, så vil Israel få et fjerde valg om fire-fem måneder, eller kanskje like over sommerferien en gang. Men selv ikke trusselen om en fjerde valgkamp ser ut til å hisse opp særlig mange.
 
Grunnleggende høyre-venstre-konflikt
Bak denne nesten totale mangelen på engasjement ligger det en ganske grunnleggende konflikt. Samtidig hører det med til bildet at konflikten har låst seg fast til en gordisk knute takket være omtrent to mer valg-taktiske forhold.
Den basale konflikten er en klassisk høyre-venstre-konflikt. Den israelske venstresiden omfavnet på 1990-tallet de forskjellige Oslo-avtalene og hyllet iherdig den formelen som sa at Israel burde gi land for å få fred, dvs samtykke i opprettelsen av en palestinaarabisk stat på det omstridte territoriet etter Seksdagerskrigen i 1967. Venstresidens stikkord var altså «land for fred».
Men så kom den arabiske intifadaen, terrorbølgen mellom år 2000 og 2005. Den nedkjempet Israel under ledelse av statsminister Ariel Sharon. Og da trakk velgerflertallet en slutning som gikk ut på at formelen «land-for-fred» hadde spilt falitt.
Partiene på venstresiden pluss mediene ønsket likevel å videreføre Oslo-prosessen. Men da sviktet velgerne dem. Blant velgerne ble til og med selve begrepet «venstre-orientert» et skjellsord som ingen ville identifisere seg med. Resultatet ble en over ti år lang serie med moderate høyre-regjeringer ledet av Likud-partiet og statsminister Benjamin Netanjahu.
 
Rar valg-taktisk situasjon
I løpet av denne tiårsperioden utviklet det seg en ganske rar taktisk situasjon. Venstre-partiene og mediene tenkte fortsatt venstreorientert. Men de våget ikke å si det til velgerne. I stedet presenterte de seg utad som sentrumsorienterte, mens de bak kulissene fortsatt ville føre videre Oslo-prosessens «land-for-fred»-formel.
Parti-strategene på venstresiden kom i denne ti-årsperioden til at det største problemet deres var personen Benjamin Netanjahu. Strategene på venstresiden så for seg at hvis de kunne bli kvitt Netanjahu, så kunne de alltids snakke rundt de andre, mindre erfarne lederne i Likud-partiet slik at de kunne berge Oslo-prosessen og land-for-fred-teorien.
Men siden halve velgerfolket støttet Netanjahu, innså taktikk-eksperter på venstresiden at de måtte bli kvitt Netanjahu på andre måter enn gjennom valg. Derfor fikk de noen venstreorienterte jurister og etterforskere i Unit 433, som er israelsk Økokrim, til å starte opp kriminal-etterforskning mot Netanjahu. Det begynte de med straks etter venstresidens valgnederlag i 2015.
 
Ny-definert korrupsjons-begrep
Til å begynne med fant de bare knøttsmå fillesaker, så som noen panteflasker som fru Netanjahu personlig angivelig skulle ha fått utbetalt pant for. De siste par årene har Økokrim-etterforskerne ny-definert selve korrupsjonsbegrepet for å få på plass en korrupsjons-siktelse mot Netanjahu. Den ble offisielt signert av riksadvokaten i desember og skal behandles av Tingretten i Jerusalem et par uker etter valget nå i mars.
Under hele den mangeårige prosessen med kriminal-etterforskning lekket politietterforskerne flere ganger i uken påståtte funn til de Netanjahu-fiendtlige mediene. Dermed kunne mediene dag etter dag hamre på en spiker som gikk ut på at statsminister Netanjahu i virkeligheten er korrupt.
Etter tre-fire år viser det seg imidlertid nå at denne milelange medie-kampanjen ikke har beveget velgerne så mye som en millimeter. De velgerne som forkaster venstresidens tenkning om Oslo-prosessen, de støtter fortsatt Netanjahu og høyresiden – akkurat slik som de også gjorde før alle økokrim-overskriftene.
 
Fastlåst situasjon mellom partiene
Det er dette som har gjort den innenrikspolitiske parti-konflikten i Israel så totalt fastlåst:
På den ene siden er man på venstresiden hellig overbevist om at land-for-fred er Israels eneste fremtidsløsning. På den andre siden tør man ikke si det til velgerne, for da taper man valget.
På den ene siden kamuflerte man på venstresiden grunnsynet bak det flammende hatet mot Netanjahu personlig. På den andre siden viser det seg at Netanjahu-hatet ikke påvirker Netanjahus egne velgere det spor.
Tvert imot har den israelske høyresiden svart med å slå en ubrytelig ring rundt Netanyahu. Så sent som denne uken er den ubrytelige ringen rundt Netanjahu blitt stadfestet på nytt av alle høyrepartiene. Ingen av partiene på høyresiden vil støtte noen andre enn Benjamin Netanjahu som Israels neste statsminister.
Sagt med andre ord: Selv i denne tredje valgkampen på kort tid er den innenrikspolitiske parti-konflikten i Israel totalt fastlåst. Og da trenger vi litt musikk.
 
De nyeste meningsmålingene
De nyeste meningsmålingene viser i tråd med dette omtrent akkurat det samme som tidligere: At partiene på høyresiden under ledelse av statsminister Netanjahu ligger an til å få omtrent 57 av de 120 folkevalgte. Det er fire mandater for lite til å få styringsdyktig flertall.
Meningsmålingen viser også et venstresiden har det akkurat like vanskelig som før: De ligger an til å få 42 av de 120 folkevalgte.
Det er dessuten totalt umulig for venstresiden å satse på støtte fra ca. 14 arabiske folkevalgte, siden de går imot Israels jødiske identitet.
Dessuten vet ingen hvem jokeren i dette spillet vil støtte. Jokeren er Avigdor Liebermans russiske innvandrerparti, Jisrael Beitenu, med omtrent 7 folkevalgte i ryggen.
Med andre ord: Likesom valget i april i fjor låste seg uten noe som helst styringsdyktig flertall, og likesom valget i september i fjor låste seg uten noe som helst styringsdyktig flertall, slik tyder også meningsmålingene foran valget den 2. mars i år på at situasjonen for tredje gang vil bli like fastlåst og uten noe styringsdyktighet flertall.
Og hva da? kunne vi spørre.
Jo, da må vel Israel kanskje holde sitt valg nummer fire – om en del måneder, sannsynligvis straks etter ferien i september eller deromkring. Og i mellomtiden vil statsminister Netanjahu antagelig måtte fortsette å lede en moderat høyreregjering som har status som forretningsministerium.