Uskyldighetens husholdning

Evangeliet til jødene
Profetordet til menighetene

Uskyldighetens husholdning

    Av Charles Hansen 2006

Guds handlemåte med menneskene begynner i Eden, 1 Mos 2:8. Der ble Adam og Eva plassert av Gud. Som skapningens krone ville Gud at menneskene skulle bli mange, oppfylle jorden og herske over den på Guds vegne, 1 Mos 1:28. Skulle dette bli en virkelighet, var det avhengig av at menneskene lyttet til sin skaper. Derfor ble Adam satt i Edens hage for å dyrke og vokte den, 1 Mos 2:15. 

Blomster ved Gennesaretssjøen. Foto: Eiliv Didriksen

Skulle menneskehetens stamfar få større ansvar enn over en hage, så måtte han vise ansvar i det lille, Luk 16:10. Som medhjelper til denne oppgaven fikk Adam Eva, som Gud dannet ut i fra mannens side, 1 Mos 2:18, 21-–23. Det var et strålende ektepar som Gud hadde skapt. De lignet begge på ham som er lys, 1 Mos 1:27, 1 Joh 1:5. Ingen av dem kjente på skam siden de levde i en uskyldighetstilstand, 1 Mos 2:25. Om menneskene i Edens hage kan vi slå fast med Salomo: «Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte», Pred 3:11. Når Adam og Eva så seg omkring i Eden, så vitnet alt om deres skaper. Den Gudsåpenbaring som de fikk gjennom dette, uttrykkes i Rom 1:20: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av.» 

Skaperen ga dem stor frihet i Eden. «Av hvert tre i hagen kan du fritt ete», 1 Mos 2:16. Men Gud satte dem også på en ansvarsfull prøve: «Men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø», 1 Mos 2:17. Ut i fra dette ansvar som menneskene fikk, kan vi derfor tale om uskyldighetens husholdning. Det var egentlig et valg mellom liv og død som jordens første mennesker ble stilt overfor. For midt i hagen stod ikke bare kunnskapens tre, men også livets tre, 1 Mos 2:9. Hadde de i sin uskyld spist av livets tre, så ville de gått fra 
å være naturlige mennesker til å bli åndelige mennesker, 1 Kor 15:46. Men isteden gikk de fra å være naturlige mennesker til å bli kjødelige mennesker, 1 Mos 6:3. 

En listig fiende kom i en slanges skikkelse og forførte Eva til å spise av den forbudte frukten, 1 Mos 3:1–6. Denne fiende som er djevelen og Satan, greide å så tvil om Guds ord, 1 Mos 3:1. Da Eva ga rom for djevelens fristende tilbud, ble åpenbaringen om en god skaper formørket for henne, 2 Kor 4:4. Dette mørket bredte seg til Adam, som lot seg overtale av kvinnen til å spise av den forbudte frukten, 1 Mos 3:6. De uskyldige mennesker var med ett blitt skyldige for Gud. Om Eva hadde syndet først, så ble Adam som ble skapt først, stilt som den hovedansvarlige for fallet, 1 Tim 2:13–14. Derfor kan apostelen Paulus si: «Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker», Rom 5:18. Det hjalp ikke om Adam skyldte på Eva og Eva skyldte på slangen, 1 Mos 3:9–13. De hadde ikke vært seg sitt ansvar bevisst. De mistet derfor den herlighet som de hadde opprinnelig, Rom 3:23. Og de ble begge underlagt både forgjengelighet og død, 1 Mos 3:16–19, Rom 8:20. Istedenfor at de hersket over det Gud hadde skapt, kom de i den ondes vold, 1 Joh 5:19. Og den onde ble denne verdens fyrste, Joh 14:30. 

Fallet i Eden var sannelig stort. Rom.5:20. Derfor kunne ikke Gud bare komme med en advarsel til dem, men han måtte utvise dem fra hagen, 1 Mos 3:23. Hvor lenge de hadde vært i Eden vet vi ikke. Men så lenge kan det ikke ha vært, siden både Kain og Abel ble født utenfor Eden, 1 Mos 4:1–2. 

Om de uskyldige mennesker var blitt til skyldige mennesker, så var de ikke uten håp. For Gud Herren sa til slangen på ditt hode, og du skal knuse hans hæl», 1 Mos 3:15. Dette håpets budskap grep Adam fatt i. Det forstår vi av utsagnet i 1 Mos 3:20: «Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er mor til alle som lever.» Synden hadde kommet inn og brakt død med seg, Rom 5:12. Men siden Gud ga løftet om liv gjennom kvinnens ætt, så trodde Adam dette løftet og ga hustruen navnet Eva, som betyr liv. På offerets grunn ble så Adam og Eva kledd i skinnklær av Gud, 1 Mos 3:21. Guds handlemåte viser at om urettferdigheten var kommet inn i verden, så ville Gud i sin nåde kle mennesker i sin rettferdighet, Jes 61:10, Sak 3:3–5. Men det forutsetter i alle husholdninger at Guds vitnesbyrd blir trodd, 1 Joh 5:10.