Sionismen - veien til normalisering



Av Marian Eigeles 2005.10.22

---

For å forstå bakgrunnen til den ikke-religiøse sionismen, må vi tilbake i tiden til jødenes situasjon i Europa i 18.—19. årh.


Jødisk renselsesbad i utgravde Betsaida ved Kinneret. Foto: Ole Bernhard Sørbøe

Jødene inn i samfunnet
Da Bastille-fengselet ble stormet 14. juli 1789 av det opprørte folket i Paris, begynte en prosess som førte jødene i Vest-Europa ut av ghettoen og inn i samfunnet. Men jø-dene ble ikke akseptert som folk, kun som individer. De måtte gi avkall på mye av sin identitet. De ble franskmenn, tyskere eller danske av mosaisk religion. Og for mange ble den ´mosaiske religionª en utvannet utgave av fedrenes religion hvis viktigste mål var å hjelpe dem å tilpasse seg den nye situasjon. Dette var bakgrunnen for journalisten Theodor Herzl (1860—1904), som regnes som grunnleggeren av den politiske sionisme.

Vendepunktet
I Herzls liv ble Dreyfusssaken i Paris 1894. Alfred Dreyfuss, en jødisk offiser ved den franske staben, ble anklaget for å ha solgt viktige hemmelige dokumenter til den tyske ambassade. Selv om han var uskyldig, ble han degradert og deportert til tvangsarbeid på Djeveløya. Rettssaken førte også til en sterk bølge av antisemittisme i Frankrike.

For Herzl, som i egenskap av korrespondent for Wien-avisen Neue Freie Presse fulgte rettssaken på nært hold, ble det klart at tiltalen egentlig ikke var rettet bare mot Dreyfuss, men mot det jødiske folk. Dette fikk Herzl til å gi opp håpet om en framtid for jødene i Europa og starte arbeidet for en jødisk stat.

Leo Pinsker
Leo Pinsker (1821—1891), en annen grunnlegger av den moderne sionismen, hadde en helt annen bakgrunn: Russland, pogromenes- og jødeforfølgelsenes land, landet hvor jødene fortsatt levde utenfor storsamfunnet.

Noen av Russlands jøder håpet at akademiske utdannelse og tilegnelse av den russiske kultur ville være deres adgangsbillett til det russiske samfunnet. Men håpet ble til skamme. Derfor ble tilbakekomsten til Sion deres håp. Hibbat Sion (Kjærligheten til Sion), ble deres bevegelse — en bevegelse med et kraftig religiøst innslag. Men Pinsker hadde i likhet med Herzl et rent nasjonalt utgangspunkt. I sin bok ´Autoemancipationª (Selvfrigjøring) som kom i 1862, skrev Pinsker at jødehatet hadde sine røtter i menneskenes frykt for spøkelser. Jødene, et folk uten land, lig-net en sjel uten legeme dvs. et spøkelse. Jødene måtte bli et normalt folk. Derfor måtte de få sitt eget land.

Et eget land og sprog
Men hvilket land? Herzl og andre sionister var villige til å akseptere andre land enn Israels Land som nødløsning. Da det britiske kolonidepartement i 1903 tilbød dem Uganda, gikk Herzl inn for dette. Men motstanden fra Russlands sionister ble så massiv at tilbudet ble avslått. Bare Sion og Eretz-Israel kunne bli jødenes hjem.

Men hva med sproget? For Herzl var løsningen en stat hvor hvor alle datidens kultursprog d.v.s. fransk, tysk og engelsk ble brukt. Men for Russlands sionister måtte veien gå tilbake til hebraisk gjennom Den Hebraiske Bibel. Dermed fikk Bibelen status som nasjonens grunnleggende bok; ikke som Guds åpenbaringsbok, men som kilde til kunnskap om folkets sprog og historie og landets geografi. Boken gir også dagens israelere opplevelsen av samhørighet med landet og forfedrene som bodde der mange tusen år tilbake.

Normalisering ble, iallfall av en del av den sionistiske be-vegelse, oppfattet som tilbakekomsten til landets natur, til jordarbeidet og dermed til jordbruk. Visjonen av en ny type jøde som levde i kontakt med landet gjennom fysisk arbeid preget sionismens sosialistiske fløy. ´Vi kom til landet for å bygge det og for å bli bygget med detª var deres sang. Denne visjonen ble sionismens felles eie. Sionismens høyeste ideal var et liv som pionerer (Halutz - som egentlig betyr avantgarden, fortroppen i en armé). Pioneren var en mann eller en kvinne som var villig til å gå nye veier, gå dit hvor landet trengte ham/henne. Trengte landet soldater, ble man soldat. Trengte landet bønder, ble man bonde. trengte landet diplomater, ble man diplomat. Kibbutzene og moshavene (jordbrukskolonier) og selveste Histadrut (Israels motstykke av LO) representerer utfoldelsen av pioneridealet.

En marxistisk variant
Sionismen har også hatt en marxisitisk variant. Idealet var et jødisk proletariat som gjennom klassekamp skulle bygge sosialismen. Men bare i Eretz-Israel kunne et jødisk proletariat oppstå. Derfor var tilbakekomsten til landet nødvendig. Det lar seg ikke nekte at disse idealer både var utopiske og ikke bestandig hang sammen.

De ville skape et folk som alle andre, som samtidig skulle være båret av høye idealer, og dermed være et lys for alle andre folk. Man ville bygge opp et normalt samfunn, som samtidig skulle være et ideelt samfunn.

Bibelen viktigste inspirasjonskilde
Når man taler om normalisering, melder spørsmålet seg om norm. Den Hebraiske Bibel har vært og er en av de viktigste kilder for sionismens normer og verdier. Det var profetenes visjon og ikke Marx som dominerte sionismens sosialistiske fløy. Men Bibelen handler ikke om å være et folk som alle andre, men om å være Guds utvalgte folk.

I pakt med Guds vilje
Normalisering er i følge Bibelen å leve i pakt med Guds vilje. De ikke-religiøse sionister forsøkte å leve med Bibelen, uten Bibelens Gud. Dette var dømt til å mislykkes. Likevel har sionismen nådd sitt viktigste mål: en jødisk stat i Eretz-Israel, som er blitt et hjem for mange jøder. Vi tror at dette målet er en del av Guds mål med det jødiske folk.

Men antisemittismen lever
Sionismens grunnleggere trodde at gjenopprettelsen av en jødisk stat ville bety slutten på antisemittismen. Men vi opplever dessverre at jødehatet lever i beste velgående under et nytt navn: antisionismen. Det er rettet nettopp mot jødenes nasjonale hjem. Problemet med jødehatet er fortsatt uløst. Dette kan forklares ved at jødehatet ikke bare er et problem, men også et mysterium, et mysterium som uløselig er knyttet til det ondes mysterium. Det er bare Gud som kan løse dette mysteriet.