Av 2007.02.06
Med uttrykket ertatningsteologi mener vi en teologi som lærer at kirken i Den nye pakts tid erstatter Israels plass som Guds folk. Det vil si den posisjon som Israel hadde i den gamle pakts tid. I den nye pakts tid er det kirken, og bare den, som er det sanne Israel.
Denne skjebnesvangre teologi, som dessverre fortsatt preger store deler av kristenheten, også i vårt eget land, har særlig to årsaker. Den ene av mer historisk karakter, den andre teologisk.
Først til historien. I den første kristne periode i Det hellige land, var de kristne nær knyttet til tempelet og sine jødiske røtter, slik vi møter det både i Det nye testamente og i de første jøde- kristne menigheter, særlig i Jerusalem. Den første virkelige kirkehistoriker, biskop Eusebius av Cæcarea, kan oppgi navnene til hele 15 jøde- kristne biskoper på Sions berg. Den første, Jacob, var Jesu bror. Han ble kastet utfor tempelmuren og døde i år 6o. Nr. to oppgir Eusebius til å være Simeon bar Kleopas, sønn av Josefs bror. Mye taler for at Emmausvandrerne var nettopp denne Kleopas og sønnen Simeon.
Med Den store jødiske krig ( 67 – 70 e. Kr.)og Jerusalems fall i år 7o ble mange ting annerledes.Tempelet ble ødelagt, og den gruppen jøder som særlig var knyttet til dette, sadduseerne, forsvinner ut av historien. Men to for oss viktige grupper av jøder overlever, nemlig fariseerne og de Messias – troende jøder, for å bruke den betegnelsen som er mest brukt i dag om de jøde- kristne. Fariseerne hadde loven, og under ledelse av Johanan ben Sakkai etablerer de seg i den lille byen Jamnia( eller Jabne) syd- øst for dagens Tel- Aviv. Her etableres den såkalte normative jødedom, som i stedet for muren rundt Jerusalem bygger en mur rundt det jødiske folk av en annen art, nemlig loven. De messianske jødene hadde Jesus Messias, som ingen hær kunne ta fra dem. De flyktet til Pella, i Øst – Jordanlandet. Fra dette sted bredte evangeliet seg videre ut.
Så kom det enda en krig, den 2. jødiske krig i 135 e. Kr. Da ble Jerusalem helt igjennom hedensk – romersk, og jøder av enhver art, også de messiansle jøder,ble nektet adgang til byen.Jerusalem fikk til og med et nytt navn, Aelia Capitolina. Dette kom til å bety er alvorlig brudd med kirkens jødiske røtter, som kirken aldri siden kom skikkelig til rette med. Tvert i mot, kirken ble mer og mer preget av en hedningekristen dominans, med sentrum i Antiokia. Forbindelsen til kirkens ”hjemland” og Jesu eget folk ble gradvis svakere.
Som om ikke dette var nok, dukker det opp en forfatter med navn Justin Martyr på midten av hundetallet etter Kr. Han er den første som teologisk står fadder til det vi kaller erstantningsteologien. Han utgir en bok som er en dialog med jøden Tryfon ( ca 150 – 160 e. Kr.) Her feiltolker han Stefanus` store tale for rådet i Jerusalem, se Apostlenes gjerninger kap. 7. Han lar her Stefanus felle en endegyldig dom over hele det jødiske folk. Dermed omadresseres Guds paktsforhold til Israel til å gjelde den heningekristne kirken. Her i Norge er det særlig professor ved Menighetsfakultetet, Oskar Skarsaune, som har gjort dette kjent. Justin Martyr mener til og med at keiser Hadrians forvisning av jødene fra Jerusalem etter den 2. jødiske krig ( Bar Kochba opprøret i 135 e. Kr.) var en forberedelse til de kristnes inntagelse av byen. Kirken overtar nå i følge denne teologi alle de gammeltestamentlige æresbetegnelser fra Israel. Men domsordene beholder jødene! Han beskriver dette til og med ut fra en vesensbeskrivelse av de to folk: jødene er av natur vantro og hårdhjertede, de hedningskristne det motsatte.
Den store feilen hos Justin Martyr er at han ikke ser at Stefanus opptrer helt ut i tråd med de gammeltestamentlige profeter, Ja, også i pakt med Jesus og Paulus i Det nye testamente. Hos dem møter vi en botsforkyndelse, til dels uhyre skarp i formen, men hele tiden er formålet å kalle til bot og omvendelse. Alle de nevnte forkynner dom og frelse i dyp solidaritet og i skjebnefellesskap med sitt folk .
Erstaningsteologien kom til å høste sørgelige frukter gjennom historien.Som luthersk prest er jeg ikke stolt av vår lærefader på dette punkt, ei heller av mye av den ureflekterte omtale av staten Israel og det jødiske folk som vi møter i vårt land, desverre også fra kirkelig hold. Og det fra en kirke som har en Bibel som med stor tydelighet peker på Guds trofasthet mot sitt gamle paktsfolk.
