Av 2008.03.11
Har Bibelens landløfte havnet i teologenes sorte gryte? Jeg er redd for det.
For oss som er alminnelige lekfolk, står det usvikelig klart i Det gamle testamentet at Kanaans land tilhører det jødiske folk. Gang på gang heter det at landet er gitt Abraham og hans ætt «for alle tider». Landløftet har ingen begrensning i tid. Det gjelder like mye i vår egen tid som i gammeltestamentlig tid. Men det nekter teologene og kirken for. Løfter, profetier og utsagn i Det gamle testamentet kan ikke uten videre overføres til nytestamentlig tid, sies det. Det er nødvendig med en nytolkning.
Det moderne Tiberias med Gennesaretsjøen.
Kirkens teologiske motstand mot at løftene i Det gamle testamentet kan overføres på vår tid, er da også en hovedårsak til at staten Israel er blitt møtt med en kald skulder i store deler av vårt eget kristenfolk. Når fagteologene mener at staten Israel ikke kan begrunnes i Bibelen, føler også den alminnelige kirkegjenger at han har ryggen fri til å mene det samme.
På et høyere nivå
Resultatet er at vi som mener at dagens Israel har noe å gjøre med Bibelens løfter, blir en marginalisert gruppe. Vi hører ikke lenger hjemme i det gode selskap. Ja verre, skal vi tro teologene, har vi egentlig misforstått Bibelen.
Det kan derfor være grunn til å se nærmere på hvorledes fagteologene tenker.
1. Med Det nye testamentet er vi kommet opp på et nytt og høyere nivå i åpenbaringshistorien som skyver Det gamle testamentet i bakgrunnen. Dette er hovedsynspunktet. Løftene i Det gamle testamentet kan ikke lenger leses etter sin ordlyd, men må nytolkes. Denne nytolkningen har flere varianter. Men felles for dem alle er at de åndeliggjøres.
Resonnementet går slik: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at «Mitt rike er ikke av denne verden». Gudsriket trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Dette gjør at alle de gammeltestamentlige profetier må tolkes åndelig når de leses i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles nå på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord.
Det som blir borte i dette resonnementet, er løftenes konkrete, historiske side. Landløfte til Abraham må oppfylles i tid og rom, altså på det historiske plan, om det skal ha noen mening. Det er selvsagt, ellers reduseres Guds ord til ren metafysikk. Men ingen vil benekte at løftene også har en åndelig side, men det kan ikke fortrenge den bokstavelige forståelse av løftene.
Men hvorledes forstår da teologene de gammeltestamentlige profetiene? Jo, de er bilder og tegn, likninger og avskygninger på den herlighet vi har i vente i nytestamentlig tid. De er modeller på det tilkommende, heter det. Dette er en vidløftig tenkning som inviterer til sarkasme. For landløftet blir jo nå nærmest å forstå som en flyvende hollender.
Teologene er ikke nådige mot oss som tar løftene bokstavelig. Det vil være – skriver en av våre mest velrenommerte teologer – å lese åpenbaringshistorien baklengs. Intet mindre!
Transformasjon av løftene
2. En annen måte å se dette på, er å hevde at alle løftene i Det gamle testamentet gjennomgår en transformasjon. Etter hvert som åpenbaringshistorien skrider fremover, får løftene gradvis et nytt innhold. Forståelsen av løftene må så å si justeres i henhold til hvilket trinn i åpenbaringshistorien en befinner seg. Aksel Valen-Sendstad sier om dette – uten å være sarkastisk – at dette er en form for utviklingslære som er bibelfremmed.
Jesus er løftenes Ja og Amen, heter det i 2. Korinterbrev 1:20. Skriftstedet forståes dit hen at alle løftene i Det gamle testamentet er oppfylt i Kristus. De må nå leses og forståes i lys av Jesu fullbrakte frelsesverk. Dette nødvendiggjør en dyptgripende nytolkning av alle profetiene, sies det. De må underlegges en Kristus-transformasjon. Også ved dette grepet blir den bokstavelige forståelsen av profetiene borte. De er åndeliggjort i Kristus.
At Jesus er løftenes Ja og Amen betyr at Jesus vedkjenner seg løftene og har tatt på seg å oppfylle dem. Han er garantisten for at løftene står ved lag. Han som har gitt løftene, er også den som oppfyller dem. Herunder også landløftet. At alle løftene til syvende og sist tar sikte på å herliggjøre hans navn, er også en side ved dette skriftstedet.
Erstatningsteologien
3. Innbakt i teologenes resonnementer finner vi en annen og selvfølgelig forutsetning, nemlig at Israel-folket nå er avløst av den kristne kirke som Guds menighet. Israel var bare et bilde på den troende menighet i nytestamentlig tid. Alle de løfter som dette folket fikk, er nå overført på den kristne menighet og finner sin oppfyllelse her. Landløftet blir ikke lenger å forstå etter sitt konkrete innhold, fordi det historiske Israel nå er avløst av det åndelige Gudsrike som er den kristne kirke.
Det er dette som kalles erstatningsteologi og det kjennetegnes ved at Den kristne kirke har erstattet Israel som Guds folk. Løftene blir tatt fra Israel og overført på kirken. Landløfte til Israel blir bare en analogi på den kristne kirke. Dette er selvfølgelig helt galt. I Romerbrevet sier Paulus med ettertrykk at Israel fremdeles er Guds folk og at løftene som ble gitt fedrene, fremdeles ligger fast.
Kronargumentet
4. Som vi ser har teologene satt opp et batteri av argumenter for å hindre at løftene til Israel i den gamle pakt blir overført på vår tid. Men selve kronargumentet gjenstår allikevel. For sier teologene, bare de løfter i Det gamle testamentet som kan bekreftes av Det nye, står ved lag. Poenget er her at landløftet har ingen direkte bekreftelse i Det nye testamentet. Derfor kan teologene triumferende si at vi må respektere Det nye testamentets «taushet».
Det er i seg selv underlig og en helt ubibelsk tanke at et løfte i Det gamle testamentet skulle trenge en bekreftelse i Det nye for å stå ved lag. Forklaringen på dette finner vi i den bibelkritiske forskning. Den har ført med seg et nytt grunnsyn på Bibelen som Guds ord. Det skjer ved at man ser på Det gamle og Nye testamentet som to atskilte skriftsamlinger, der Det nye testamentet har forrang fremfor Det gamle. Det setter Det gamle testamentet i skyggen. Det havner i teologenes sorte gryte.
For øvrig er det ikke sant at Det nye testamentet ikke gir holdepunkter for landløftet. I sin argumentasjon for at Israel fremdeles er Gud folk viser Paulus til de løfter og pakter som dette folket har fått. Hvilke løfter og pakter? Jo, her står Abrahamspakten sentralt. Gud utvelger Israel som sitt folk, ved å gi Abraham tre løfter hvorav landløftet er det ene.
Det spesielle med disse tre løftene er at Herren ikke forplikter andre enn seg selv. Gud krever ingen motytelse. Det er ikke noe Israel skal gjøre eller være for at løftene skal stå ved lag. Selv ikke jødefolkets fornektelse av Jesus kan rokke ved Guds løfter. Dette er en meget sterk indirekte bekreftelse på at landløftet står ved lag også i Det nye testamentet.
Omvendelse og bibelforståelse
5. Vi kunne ha nevnt enda flere argumenter. For det er likesom ikke ende på teologenes motvilje. For eksempel har det i alle de år vært tatt som en selvfølge at jødene først måtte være kommet til tro, før de eventuelt kunne få landet tilbake. Omvendelse først, land deretter. Og dette sa de teologer som var mest positive til Israel. Da Israels nasjonale gjenfødelse var et faktum i 1948, hadde tingene ifølge teologene skjedd i gal rekkefølge. Derfor var det heller ingen begeistring for staten Israel. At jødefolkets åndelige omvendelse bare kunne skje etter at de var samlet i eget land, lå utenfor teologenes horisont.
6. Det mest påfallende i teologenes argumentasjon er avstanden mellom Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Dette skyldes som før nevnt at den historisk kritiske forskningsmetode har tatt overhånd. Vi som er enfoldige bibellesere får trøste oss med Hugo Oderbergs ord om at hele Det nye testamentet ligger skjult i Det gamle testamentet. Derfor går det ikke an å fjerne Det gamle testamentet og tro at man står igjen med Det nye. Gjør man det, står man i virkeligheten ikke igjen med noe som helst.
Som vi forstår, dreier det seg ikke bare om landløftet og Israels plass i frelseshistorien. Det dreier seg dypest sett om vår bibelforståelse. Det er situasjonens store alvor.
