Den store forsoningsdagen



Av Charles Hansen 2012.08.30

---

Herrens høytider omtales i 3.Mos. 23. Den sjette årlige høytiden som der nevnes er Yom HaKippurim, den store forsoningsdagen. 3.Mos. 23:26-32. Herren ga klar befaling til Moses når denne høytiden skulle finne sted: "Den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag". 3.Mos. 23:27. Denne høstfesten fant altså sted i måneden Tishri, som tilsvarer september / oktober. For Israel var denne dagen svært viktig: "En høyhellig sabbat skal den dagen være for dere". 3.Mos. 23:32. Grunnen til det var: "Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn". 3.Mos. 23:28.


Ypperstepresten i Det aller helligste. Fra nasjonalparken i Timna i Negev. Foto: Sindre Sørbøe Sørhus

Yom HaKippurim betyr egentlig soningenes dag. Flertallsbetegnelsen forteller at den dagen ble syndene til både ypperstepresten, hans hus og til hele Israels folk sonet. 3.Mos. 16:17. Om dette heter det i Hebr. 9:7: "I det andre teltet går bare ypperstepresten inn, en gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser". Da ofret ypperstepresten for seg og sine nærmeste, en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. For hele folket ofret han to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer. 3.Mos. 16:3.5.

Når det gjaldt folkets syndoffer, så ble bare den ene geitebukken slaktet. Den andre ble sendt levende bort i ørkenen. 3.Mos. 16:8-10. Men blodet fra offerdyra tok han med inn i helligdommens Aller helligste, og stenket det både på og foran nådestolen. Nådestolen var soningslokket på paktens ark. 3.Mos. 16:14-15. Med seg inn i det Aller helligste hadde ypperstepresten også røkelse fra røkofferalteret. 3.Mos. 16:13. Han sto altså innhyllet i røkelse og bak forhenget når han utførte sin tjeneste, slik at folket ikke kunne se ham. 3.Mos. 16:17. Dette brakte ikke bare soning for folket, men også renselse for hele helligdommen. 3.Mos. 16:16. Deretter gikk ypperstepresten til brennofferalteret i forgården. Han renset alteret ved å stenke blod på det. 3.Mos. 16:18-19. Til sist la han sine hender på den levende geitebukken. Han bekjente folkets synder over den og sendte den ut i ørkenen. 3.Mos. 16:20-22.

Ypperstepresten la av seg den vanlige embetsdrakten på Yom HaKippurim og tok på seg en hellig kappe av lin og benklær av lin. 3.Mos. 16:4. Hvert eneste år på den tiende dagen i måneden Tishri måtte Israels yppersteprest gjøre det som var foreskrevet for dagen. Hebr. 10:1-2. På den måten kunne synden bli skjult og Gud kunne bære over med folkets synder for enda ett år. Rom. 3:25. Men det var umulig at dyreblod kunne ta bort synder for alltid. Hebr. 10:4. Dyreblod hadde ikke nok verdi til det. Men ofringene bar bud om at en slik dag ville komme. Paulus sier jo i Kol. 2:16-17 at høytiden bare var "en skygge av det som skulle komme".

Den store forsoningsdagen har allerede fått sin delvise oppfyllelse i Jesu offer. Han tok av seg herlighetsdrakten og ikledde seg tjenerdrakten for å sone verdens synd. 1.Joh. 2:2. Kristus gikk som yppersteprest "gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning". Hebr. 9:11-12. Jesus brakte ikke sitt offer i det skjulte, men i full offentlighet. Rom. 3:25. Jesu forsoningsverk har Israel som folk ennå ikke fått nyte godt av. Det skyldes Israels holdning til Jesus. Joh. 1:11.

Folkets holdning på Yom HaKippurim var nemlig helt avgjørende for dem. Skulle nyttårsønsket som de ga hverandre på Rosh HaShanah, "må du bli innskrevet for et godt år" virkeliggjøres, så måtte de vende om til Herren. Av den grunn skulle den store forsoningsdagen være en faste- og hviledag: "Hver den som ikke faster den dagen, skal utryddes av sitt folk. Og hver den som gjør noe arbeid den dagen, han skal utryddes av sitt folk". 3.Mos. 23:29-30. Jødene hadde også frivillig faste på andre dager. Luk. 18:12. Men bare på den store forsoningsdagen var det påbudt å faste. Denne dagen blir derfor kalt for "fasten" i Apg. 27:9.

I endens tid vil nettopp dette kallet gå ut til Israel: "Vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage. Riv hjertet i stykker, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud"! Joel 2:12-13. En rest av Israel vil gi respons på dette kallet og vende om til Herren. Jes. 10:21-22. Hele denne resten vil bryte ut når Jesus kommer til Oljeberget: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn". Luk. 13:35. Herren vil da utøse nådens og bønnens Ånd over folket. Sak. 12:10. Og dette vil utløse en landesorg der folket vil verdsette Jesu død. Sak. 12:10-14. Det var vanlig å sørge i tretti dager når en høvding blant dem var død. 4.Mos. 20:29. 5.Mos. 24:8. Slik vil også Israel ha en tretti dagers landesorg over Jesus. Dan. 12:11. Den frelste rest av Israel vil altså nyte godt av Jesu forsoning. Da oppfylles alt som forbilledlig skjedde på Yom HaKippurim: "På den dagen skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet". Sak. 13:1.