.jpg)
Michael Solomon Alexander ble født i Preussen 1. mai 1799. Han studerte Talmud fra han var syv år gammel, og i voksen alder underviste han selv i den rabbinske jødedommen i flere år.
I 1820 emigrerte Alexander til England. Han ble ansatt som privatlærer for en familie i Colchester. Kort tid etter startet han i stillingen som rabbiner i det jødiske samfunnet i Norwich. På reise til London møtte han William March, som tilhørte et nyetablert misjonsselskap med mål om å forkynne Evangeliet for jøder (Society for promoting Christianity amongst the Jews, nå kjent som CMJ).
Alexander fikk høre Evangeliet, og etter en prosess med harde indre kamper gav han livet sitt til Jesus i 1825. Etter dette samarbeidet han tett med CMJ og bistod dem i arbeidet med å oversette Det nye testamentet til hebraisk.
Etter studier ble han ansatt som prest i Den anglikanske kirke i Dublin. Han fungerte også som professor i hebraisk ved King’s College London i perioden 1832 – 1841.
I 1841 inngikk den britiske regjeringen og den prøyssiske regjeringen en avtale om å opprettet et protestantisk bispedømme i Jerusalem. Det var et hovedanliggende at det samtidig skulle etableres et kristent felleskap for hebraisktalende.
I desember 1941 ble Michael Solomon innsatt som biskop av Jerusalem.
Alexander ankom Det hellige landet, sammen med sin kone og sine barn, i januar 1942. Fra datterens reiseberetning kan en lese følgende: "Etter måltidet klatret vi opp en tøff stigning til en topp, og der, like foran oss, omgitt av åser, lå den skinnende Store Konges by. Foreldrene mine ble så overveldet at de knelte ned på bakken og gråt gledestårer."
Dette var den første protestantiske kirken i Midtøsten – etablert av kristne som trodde på Guds ord og løfter knyttet til jødenes hjemvendelse og Israels gjenopprettelse. Dette stod i sterk kontrast til de eldre kirkesamfunnene i Jerusalem, som alle promoterte erstatningsteologien.
Utviklingen var en direkte følge av den kristne sionismens innflytelse over deler av den protestantiske kristenheten - og dermed også kulturen, politikken og samfunnet. Mange evangeliske kristne hadde gjenoppdaget Guds ord og løfter til Israel, og de arbeidet utrettelig for å se jødenes tilbakevendelse og Israels gjenopprettelse. Det å nå jøder med Evangeliet var også en hovedsak.
Alexanders tilstedeværelse utløste et ramaskrik i Jerusalem. De tilstedeværende kirkesamfunnene i Jerusalem ønsket ham ikke velkommen. Byens jødiske rabbinere erklærte han som en frafallen og en kjetter. Og også de ottomanske myndighetene anså ham som en trussel. Alle motarbeidet ham.
Etter at to jødiske rabbinere ble døpt sammen med flere andre jøder i Jerusalem i 1843, rapporterte CMJs Ewald Nicolayson:
"To rabbinere i Jerusalem er blitt innlemmet i den gjenopprettede jødiske kristne menigheten på Sionfjellet."
Den romersk katolske kirke sendte en patriark til Jerusalem for å motarbeide Biskop Alexander. De ottomanske myndighetene fikk stanset byggingen av den første protestantiske kirken i Jerusalem - inne i Jerusalems gamleby. Korrespondanse mellom den britiske utenriksministeren og den britiske konsulen i Beirut dokumenterer at britene antok at også Russland engasjerte seg for å forhindre byggingen.
Russiske myndigheter var svært misfornøyd med at tre russiske jøder hadde forlatt Den russisk-ortodokse kirke til fordel for Den anglikanske kirke. Samtidig var spenning knyttet til hvem som skulle ha innflytelse over ulike hellige steder i Det hellige landet, til å ta og føle på i både kirkelige og politiske kretser. Historikere mener dette var en avgjørende og utløsende årsak til Krim-krigen (1853-1856).
Alexanders stilling var alltid kontroversiell. Ved å samarbeide med CMJ bidro Alexander til at det ble etablert flere betydelige institusjoner i Jerusalem – inkludert skoler og sykehus. Institusjonene skulle få stor betydning for bølgene av jødisk immigrasjon som startet 1880-årene.
Biskop Alexander fikk aldri se at den protestantiske kirken ble reist i Jerusalem. Han døde under en reise til Egypt i 1845, og ble gravlagt på Mount Zion Cemetery i Jerusalem.
I januar 1949 ble Christ Church innviet i Jerusalems gamleby, rett på innsiden av Jaffa-porten. Området eies fremdeles av Den anglikanske kirke, som i dag driver et sted for overnatting og en cafe på stedet. Kirken rommer i dag både kristne og messianske felleskap, som sammen feirer de jødiske høytidene. Besøker du Christ Church kan du få høre hele historien.
