Patriarken Jakob hadde i alt tolv sønner. En av disse het Juda. Han var det som fikk forhindret sine brødre fra å slå Josef i hjel. «Kom, la oss selge ham til ismaelittene», 1.Mos. 37:27, var Judas råd. Den samme Juda var det som tilbød seg å være slave i Egypt, istedenfor sin bror Benjamin.
Karakterstyrke var altså noe som preget Juda. Derfor kunne Jakob på sitt dødsleie profetere om Juda og si: «En ung løve er Juda». 1.Mos. 49:9. Denne styrke kan vi si også fulgte Judas etterkommere.
Juda stamme ble den tallrikeste av alle Israels stammer og den stamme som fikk det største landområde i Kana’an. På dette området lå også Jerusalem.
Fra 932 f.Kr. kan vi ikke bare tale om Juda stamme, men også om Juda rike. Det var året da Israel ble delt i et nord- og et sørrike. Begge disse riker opplevde bortføring. Men bare Juda-riket opplevde en tilbakekomst. Derfor var det Juda-riket som ble bærer av Gudsåpenbaringen.
Etter tilbakekomsten fra Babel begynner en å bruke uttrykket jøder. Jesus brukte også denne betegnelse og sa: «Frelsen kommer fra jødene». Joh. 4:22. Da han sa det talte han om seg selv. Han var frelseren som var kommet til verden. Og han var av Juda stamme. Det går fram av Jesu ætteliste i Lukasevangeliet.
Apostelen Johannes får på Patmos høre at Jesus er selve «løven av Juda stamme».
Det forteller hvilken styrke som finnes hos Jesus. Denne styrke var merkbar allerede fra barnsben av. Det sies i Luk. 2:40: «Barnet vokste, og ble sterkt». Denne styrke fikk djevelen merke da Jesus sto offentlig fram omkring 30 år gammel. Djevelen hadde fått Adam og hans etterkommere til å falle, men Jesus fikk han ikke i kne. Isteden måtte Satan sine sendebud forlate sine bytter, der hvor Jesus gikk fram.
På Golgata gikk Jesus inn i nærkamp med selve djevelen. Jesus så svak ut der han hang i smerte på korset. Men selv der viste han seg å være sterkere enn den onde. Han kastet den onde ut fra den maktstilling han hadde. Djevelen kan dermed ikke operere som før.
Peter sier det slik: «Djevelen går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke». 1.Pet. 5:8. Han opptrer altså som en løve, men løvens styrke eier han ikke. Løven er jo dyrenes konge. Og konge er djevelen slettes ikke. Han er bare en opprører. Denne opprører er allerede dømt og beseiret av Jesus.
Da Johannes fikk denne seiersmelding, så han i himmelen etter denne løve av Juda stamme. Da fikk han se: «Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet». Åp. 5:6. Det var altså som offerlammet at Jesus vant det avgjørende slaget.
Johannes fikk se at Jesus var gjenstand for tilbedelse og lovprisning nettopp p.g.a. denne seier: «Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet»! Åp. 5:13. Denne evige lovprisning til løven av Juda stamme, var forutsagt i Jakobs profeti: «Juda, dine brødre skal prise deg»! 1.Mos. 49:8.
Når vi er med i lovprisningen av Jesus, er vi med på å oppfylle denne profeti. Da erfarer vi også å vinne mer enn seier over fienden. Lovprisning er et uttrykk for tro. Tro på løven av Juda stamme er helt avgjørende når fienden kommer med sine angrep. Derfor kunne profeten Jesaja si til Juda-folket: «Vil dere ikke tro, skal dere ikke holde stand». Jes. 7:9. Det var når fiendene Syria og Israel gikk til angrep. Da de fikk melding om de fiendtlige styrker, var reaksjonen denne: «Da skalv kongens hjerte og hans folks hjerte, likesom trærne i skogen skjelver for vinden». Jes. 7:2.
Slik skjelver også Guds folk i dag, når djevelen opptrer som den brølende løve. Men vi har ingen grunn til det. Vi blir jo bare lammet og passivisert av det. Vi har heller grunn til å ta profetordet til oss: «Ta deg i vare og hold deg i ro! Frykt ikke og mist ikke motet»! Jes. 7:4. Får det ordet smelte sammen med Guds folk, lyder det seiersrop i Guds leir.
