Har vi blitt så komfortable i Norge at vi ikke lenger forstår hva krig er?
Det er betimelig å spørre om vi i Norge har blitt så komfortable i vår egen trygghet at vi ikke lenger forstår hva krig faktisk er.
I Europa diskuterer vi «balanse», «nyanser» og «deeskalering» – som om alle konflikter er like, som om alle parter har de samme forutsetningene. I vår egen politiske virkelighet er det ofte forutsigbart hva som kommer av analyser fra ledende politikere når det gjelder situasjonen Israel står i mot terroristgrupper og fiendtlige aktører i regionen.
Men virkeligheten er ikke et seminar. Den er brutal, uforutsigbar og nådeløs for dem som faktisk lever i den.
Israel lever ikke i en hypotetisk sikkerhetssituasjon. De lever med rakettangrep, terrortrusler og fiendtlige grupper langs sine grenser – støttet av Iran. Dette er ikke retorikk. Det er deres hverdag.
Samtidig ser vi i Norge og Europa en tendens til å utvikle et eget språk om krig – et språk som ofte høres klokt, moderat og moralsk ut, men som i praksis skjuler realitetene. Vi snakker om «eskalering», «proporsjonalitet», «dialog» og «tilbakeholdenhet» på en måte som får det til å høres ut som alle konflikter kan løses rundt et møtebord dersom bare begge sider viser nok velvilje.
Men krig fungerer ikke slik.
Det finnes aktører som ikke ønsker kompromiss, ikke ønsker fred og ikke ønsker sameksistens. Det finnes terrorgrupper og regimer som bruker sivile som skjold, som bevisst angriper uskyldige, og som ser på svakhet som en invitasjon til mer vold. Når vi omtaler slike aktører med et språk som antyder at dette bare er enda en politisk konflikt mellom to likeverdige parter, mister vi evnen til å forstå hva som faktisk står på spill.
Norge har levd i fred så lenge at vi i stor grad har mistet den instinktive forståelsen av hva det betyr å være truet. Vi analyserer krig som et moralsk dilemma på trygg avstand, mens andre lever midt i den. Vi forventer ofte at land under angrep skal opptre med en form for tilbakeholdenhet som vi aldri selv ville akseptert dersom våre egne familier levde under konstant fare.
Man snakker varmt om fred, men er stille om hvem som faktisk bryter den. Man etterlyser tilbakeholdenhet – men bare fra den ene siden som faktisk er en stat, med ansvar for å beskytte sine egne borgere.
Å støtte Israel betyr ikke å være mot fred. Tvert imot – ekte fred kan ikke bygges på ensidige krav eller ved å ignorere truslene som finnes. Fred krever trygghet, og trygghet krever at et land har rett og evne til å beskytte seg selv.
La oss være ærlige: Ingen av oss ville akseptert at våre egne familier levde under konstant trussel uten at staten handlet. Ingen regjering i Europa ville sittet stille dersom raketter regnet ned over egne byer. Så hvorfor forventer vi det av Israel?
Israel kjemper ikke bare mot lokale terrorgrupper. De kjemper mot et regime og ideologiske krefter som truer hele regionen, Europa og resten av verden.
Å støtte Israel handler ikke om å ignorere lidelse eller avvise fred. Det handler om å erkjenne en grunnleggende sannhet: Fred uten sikkerhet er en illusjon. Og sikkerhet krever vilje til å forsvare seg.
Det er på tide å slutte å gjemme seg bak formuleringer som høres fine ut, men som mangler innhold. Det er på tide å forholde seg til realitetene. Hvis vi virkelig tror på rettsstaten, på retten til å leve trygt, og på staters ansvar for sine borgere – da kan vi ikke være selektive i hvem vi gir den retten til.
Israel forsvarer ikke bare sine grenser. De forsvarer prinsippet om at et land har rett til å overleve.
Bjarne Bjelland
