Politikk skal diskuteres, ikke kriminaliseres! Det er en vesentlig forskjell mellom at staten fører en politikk og at staten begynner å bruke strafferetten til å håndheve politiske valg på områder hvor det finnes betydelig og legitim uenighet.
Det mest oppsiktsvekkende er ikke bare ønsket om et handelsforbud; Det er at overtredelse kan gjøres straffbart med en strafferamme på inntil tre års fengsel.
Forslaget om handelsforbud i Judea og Samaria som er sendt på høring, med høringsfrist 19. september, gjør at det må stilles spørsmål om hvilket skille det går mellom hva som er politisk omstridt, hva som egentlig er juridisk mulig og videre hva som faktisk er foreslått.
Prinsipielt er spørsmålet hvor langt staten bør gå i å kriminalisere borgernes økonomiske handlinger når begrunnelsen er utenrikspolitisk og moralsk? Regjeringens forslag om å forby handel med varer fra israelske bosetninger på Vestbredden reiser spørsmål som er langt større enn selve spørsmålet om handel. Det handler om hvor langt staten skal gå i å bruke strafferetten for å gjennomføre et politisk standpunkt i en internasjonal konflikt.
Har utenriksminister Espen Barth Eide innført en ny argumentasjon politisk med sine forslag sammen med regjeringen? Er regjeringens tolkning av Folkeretten riktig når det gjelder Judea og Samaria, og skal alle skattebetalere i kongeriket tvinges til å ikke handle i disse områdene?
Den norske regjeringen har lenge flagget seg som meget moralsk i forhold til konflikten om Judea og Samaria, og begrunnelsen er deres tolkning av Folkeretten. Regjeringen sier eksempelvis at norske borgere og selskaper ikke skal «tjene på eller støtte aktivitet» som bidrar til å opprettholde bosettingsvirksomheten.
Det er altså ikke bare snakk om å straffe vold, tyveri eller direkte medvirkning til en forbrytelse. Man regulerer økonomisk medvirkning til en aktivitet som staten vurderer som folkerettsstridig. Regjeringen foreslår uttrykkelig at overtredelser skal være straffbare. Høringsnotatet diskuterer også hvordan norsk straffelovgivning kan anvendes på handlinger som skjer i utlandet.
Et av de mest relevante politiske spørsmålene i denne debatten er om det faktisk er slik at handelsforbudet skal ramme og motvirke den israelske bosettingsvirksomheten - ikke palestinske arbeidere. Tiltak som er ment å ramme bosettingene, kan i praksis også ramme palestinske arbeidsplasser og palestinsk økonomi.
Det norske forslaget forbyr blant annet import til Norge av varer produsert i bosettingene og eksport til bosettingene. Det foreslås også forbud mot enkelte tjenester, eiendomstransaksjoner og kjøp av virksomheter med hovedkontor og produksjon i bosettingene. Regjeringen sier samtidig at «legitime palestinske aktiviteter» skal skjermes.
Hvis hensikten er å beskytte palestinernes rettigheter, hvordan skal staten sikre at økonomiske sanksjoner mot bosettingene ikke samtidig fratar palestinere deres levebrød?
Det politiske klovnespillet om Israel ser ikke ut til å ha noen ende. Tvert imot har illusjonen om en tostatsløsning blitt et mantra for internasjonale ledere. Vi kjenner vel best til vår egen utenriksminister, Bart Eide, sine drømmer om denne løsningen, som er fjernt fra de realiteter som er relevante i dag.
Bjarne Bjelland
