.jpeg)
Det var et stort steg, steget fra den behagelige turbussen ned på den solvarme bakken til stedet hvor selve kulminasjonen av menneskelig ondskap, hadde utspilt seg for bare 80 år siden. Tanker fra skolens undervisning om 2. verdenskrig, talløse dokumentarer, artikler og bøker – alt gikk i reprise.
Nå stod mine sko her. Det kjennes så abstrakt, for omfattende til å ta inn rett og slett.
I det vi krysser inngangsgjerdet, fortsetter inngangen, en slags åpen labyrint. En verdig, alvorsfylt stemme høres mens våre sko kommer mer og mer i takt med alvoret. Det er navnene til de omkomne som leses opp. Alvoret demrer… hva mennesker er i stand til å bruke sine skaperevner til - en dødsfabrikk!
Fra filmer og bilder, drar jeg raskt kjensel på monumentale porter og bygninger etter hvert som guiden fører oss lenger inn i leiren. Solen skinner. Fugler kvitrer. Mennesker går rundt, vel og merke med alvorsfylte ansikter. Det virker så abstrakt, at nettopp her utspant det seg, de mest redselsfylte scener, iscenesatt av mennesker som visste nøyaktig hva de gjorde, som nøye hadde lært seg ondskapens uhyggelige kunst.
Inne i en bygning skjer det noe. I det gruppen sakte passerer en av glassmontrene - dette fylt med sko til omkomne, gjennomtrenges det abstrakte teppet og treffer nervestrenger i meg. Det ble levende, nært, rystende! Det var en enkel jentesko, dekorert med en dusk på tåen. Den hadde talt til tusener før meg. Nå traff den meg.
Tankene så noe for seg: En dag, var denne skoen kjøpt. Ut av butikken bar den en stolt, sprudlende liten jente. I det den med lette steg rundet gatehjørnet, stod det «jøde» malt på vinduet. Skoen stoppet. Brått kunne den sanse at frykt bredte seg ned i jentas fot. Stegene ble tyngre. Igjen stoppet de framfor en aviskiosk, der aviser var frembydd. Jenta stotret seg gjennom en overskrift. Skoen kunne merke fryktsom hjertebank.
Jenta skoen bar var visst ikke som andre. Eller var hun egentlig det, bare at giftige tanker forgiftet flere og flere? Ja, til og med på skolegården hadde skoen fått høre giftige ord til jenta den bar. En gift som ikke barn hadde laget. De hadde bare hørt og lest.
Skoen hadde fått ro. Det var natt, nesten grytidlig morgen. Like ved, en halvmeter unna, var yttersiden på inngangsdøren. Der stod tre personer. To av dem hadde noen timer tidligere lest eventyr og sagt god natt til egne barn. Nå hadde de lagt menneskeligheten grundig av. De var der fordi det fantes en nøye uttenkt plan.
De slo mot døren og skrek: «Lukk opp»! I det døren ble lukket opp, startet marerittet! - en reise i redsel og fornedring. Foten hadde ikke engang kommet skikkelig inn i skoen. Den en gang så lystige jenta hadde i det hun passerte dørterskelen for siste gang, tapt sitt menneskeverd. Da var det ikke nøye om en fot ikke var på plass i en sko. Det skulle gå fort og effektivt.
Skoen følte med jenta. Fire døgn sammenhengende hadde den vært på foten. Det var blitt et sviende gnagsår på hælen. Tettpakket med andre sko, tok den nå skrittet ut av en togvogn, en ku vogn. Schæferhunder bjeffet i samstemt kor med uniformerte vakter. De var sønner, fedre og ektemenn, men de var også personifiseringen av nøye uttenkte og vel formulerte ideer. Ja, de var selve utførelsen av ideene.
Det hele gikk så fort. Noen hastige skritt, så skiltes skoen fra den skjelvende foten. Det ble nesten helt stille.
Det ble en meningsløs tilværelse for skoen. Helt til en dag da den ble lesset inn i en glassmonter. Der får den tale sitt dype alvor om hvor det endte, dette som levde ute i gata da den hadde tatt sine første skritt. Tenk om noen da kunne se sin samtid med etterpåklokskapens øyne, rettet seg opp og talt imot!
Idet jeg forlater monteren, er det som om skoen innstendig spør: Skjønner dere hva som nå skjer i deres gater?
