Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til. 1 Kor 10,11.
Daniels bok er en nøkkel til innsikt i bibelens lære om endetiden. Her beskrives historien fra Israel ble bortført til Babylon og fram til vår tidsalders ende. I Nebukadnesars drøm i kapittel to fremstilles de ulike verdensriker i sin ytre herlighet: gull, sølv bronse og jern. I Daniels drøm i kapittel sju beskrives deres indre grådighet i form av villdyr: en løve, en bjørn, en leopard og til sluttet fryktinngytende, forferdelig og enormt sterkt dyr.
Daniels bok inneholder også historiefortelling som er ikke er direkte profeti, men som allikevel peker mot framtiden. Vi kaller dette for forbilder. Paulus kommer innpå denne formen for tekster når han skriver Første Korinterbrev og forteller om utgangen av Egypt. Han sier at alt hendte dem som forbilder for oss. Selv om teksten ikke inneholder direkte profetier, er det allikevel noe Gud ønsker å fortelle oss. Han vil advare oss og han gjør det gjennom forbilder. I Daniel kapittel tre– fem møter vi flere slike.
Gullstatuen i Duradalen
Kong Nebukadnesar hadde i sin drøm sett en stor og imponerende statue, slik det beskrives i kapittel to. Det er mulig at han nå ville realisere drømmen ved å bygge en statue i virkeligheten. Den var 60 alen eller 27 meter høy og seks alen eller tre meter bred. Om denne statuen skulle forestille et menneske var den alt for smal og ute av proporsjoner. Det er mulig at statuen var en pidestall der bare den øvre delen utgjorde selve figuren.
Daniel skriver at statuen ble reist i Duradalen i provinsen Babel. Blant konservative forskere er oppfatningen at det sannsynlige stedet var et sletteområde i underkant av 10 km sørøst for Babel. Der har arkeologer funnet et stort firkantet fundament av oppstablet stein som kan ha vært ideelt for et slikt byggverk.
Myndighetspersoner og tjenestemenn av ulike kategorier ble samlet til innvielsen. En herold ropte at når lyden av horn, fløyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk kunne høres, skulle alle falle ned og tilbe statuen. Det står ikke noe om at Daniel var med på dette. Kanskje var han ikke til stede ved denne anledningen. Men det var hans tre venner, Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som Nebukadnesar hadde satt til å styre over provinsen Babel. De bøyde seg ikke for statuen kongen hadde reist.
Tilbedelsen var sannsynligvis ment å være et utrykk for politisk solidaritet og lojalitet til Nebukadnesar. Det er tydelig at de som «sladret» til kongen om Sadrak, Mesak og Abed-Nego, var fulle av forakt for jødene og også av misunnelse over at de tre gjorde en så fremragende jobb i tjenesten for kongen. Selv var de fulle av ambisjoner og et ønske å skade Daniels tre venner. Kongen reagerte kraftig da han hørte at hebreerne ikke hadde bøyd kne. Han kalte dem til seg og spurte om det virkelig hadde seg slik at de ikke ville bøye seg for statuen. Ulydigheten mot kongens befaling var en majestetsfornærmelse. Han ga dem en ny mulighet, og føyde til: «Hvem er den gud som kan utfri dere fra mine hender?»
Svaret de tre ga til Nebukadnesar er både frimodig og full av tillit til den Gud de tjente. Den kan noe fritt oversettes med: «Du Nebukadnesar, egentlig trenger vi ikke å svare deg i det hele tatt.» De var klar over at denne saken ikke var i deres hender. Den lå i Guds hånd. De kunne ikke gjøre noe fra eller til. Om deres Gud fridde dem fra ildovnen eller ikke, ville de uansett ikke tilbe gudebildet. Hvilken tillitsfull tro! Hvilken overgivelse samme hva utfallet ble!
Mennene i Ildovnen
Nebukadnesar ble rasende og bød at ildovnen skulle gjøres sju ganger varmere. De tre ble kastet i ovnen, som var konstruert slik at man fra utsiden kunne se inn. Kongen ble forskrekket da han så fire personer bevege seg fritt omkring «og den fjerde ser ut som Guds Sønn». Det arameiske ordet som er brukt for Guds Sønn er elahim, som best kan oversettes med «en sønn av guder». Nebukadnesar skjønte sikkert ikke at den fjerde personen var Guds Sønn, men i et profetisk perspektiv forstår vi at det var Herrens Engel som var med Daniels venner i ildovnen.
Ilden hadde ikke på noen måte skadet dem eller deres klær. Bare repene som bandt dem var brent opp! Hendelsen førte til at Nebukadnesar snudde om og befalte at ingen skulle si noe foraktelig om Sadraks, Mesaks og Abed-Negos Gud. Ingen ting tyder på at han på dette tidspunktet var villig til å sette sin lit til Israels Gud.
Utfrielse fra trengselen
Nebukadnesars regjeringstid er et forbilde på det som vil karakterisere hele den perioden vi kaller hedningens tider og som strekker seg fra bortføringen til Babel fram til Jesu Kristi andre komme. Den vil preges av spenningen mellom lydighet mot Gud og lydighet mot mennesker. Utfrielsen av Daniels venner fra ildovnen står som et forbilde på hvordan Gud ville bevare sitt eiendomsfolk Israel gjennom hedningens tider. Israel skulle ikke forsvinne! Og i avslutningen, under den perioden vi kaller den store trengsel vil han frelse den trofaste rest av sitt folk.
Nebukadnesars fornedrelse
Kapittel fire begynner medat Daniel blir tilkalt for å tyde kongens nye drøm. Nebukadnesar så et stort og kraftig tre så høyt at det nådde opp til himmelen og kunne sees over hele jorden. Da hørtes en befaling: «Hogg ned treet og ødelegg det. Men la rotstubben stå igjen bundet med bånd.» Befalingen kom «fra vekternes råd, og avgjørelsen er etter de helliges ord.» Befalingen ble gitt av «en hellig vekter» som steg ned fra himmelen.
Det er uenighet blant bibelforskere hva som ligger bak uttrykkene «vekternes råd» og «en hellig vekter». I lys av den fulle åpenbaringen i Guds Order er den mest nærliggende forståelsen at den hellige vekteren var en engel sendt fra Gud. At befalingen kom fra Gud selv, bekreftes i vers 24, «rådslutningen fra Den Høyeste».
Daniel tydet treet til å være Nebukadnesar selv. Han skulle for en tid miste sin posisjon som konge, drives bort fra menneskene og ha sin bolig blant dyrene på marken. En dag Nebukadnesar vandret omkring på det kongelige slott i Babel oppslukt og beruset av sin egen suksess, ble drømmen en virkelighet. Han mistet forstanden og avsatt som konge. Det er mulig at han ble holdt i forvaring i hagene i Babel. I denne tiden ble styret av imperiet sannsynligvis overlatt tilet råd som kan ha blitt ledet av Daniel selv. Moderne medisin vil kanskje kalle det som skjedde med Nebukadnesar insania zoantropi, en lidelse der personen tror vedkommende er et dyr og oppfører seg deretter.
Kongens lidelse varte i sju år. Da han fikk tilbake sin normale sinnstilstand og gjeninnsatt som konge, var hans stolthet knust og han priste og opphøyet Himmelens Konge. Det er grunn til å tro at Nebukadnesar opplevde en sann omvendelse. Det som hendte med ham, kan tolkes som et forbilde på det som skjer når folkeslagenes ledere vender Gud ryggen. De blir som villdyr. Men når Jesus Kristus kommer i herlighet må de underlegge seg Gud og sammen med alle folk bøye seg for ham.
Belsasars gjestebud
Ifølge en historisk kilde gjengitt av Josefus, døde Nebukadnesar etter å ha regjert i 43 år. Han ble etterfulgt av sin sønn Evil-Merodak. Fordi denne var vilkårlig og løssluppen ble han drept etter kun to år. Noen urolige år med flere tronskifter fulgte, før Nabonidus ble innsatt som konge. Han regjerte i sytten år før han ble beseiret av perserkongen Kyros.
Identiteten til Belsasar var lenge et mysterium ettersom han ikke var omtalt i noen utenom-bibelske kilder. Men i 1854 ble det funnet fire skriftsylindere i Ur i dagens Irak. En av disse har fått navnet Nabonidus sylinder. Den er skrevet med kileskrift, en form for skrifttegn utviklet omkring 3500 f.Kr. Der omtales Belsasar som eldste sønn av Nabonidus. Det er dermed slått fast at Belsasar varen historisk person og sønn, eller kanskje sønnesønn av Nabonidus. Denne begynte sitt styre i 556 f. Kr og regjerte til 539 f.Kr. Han oppholdt seg ved Teimaoasen i Arabia mens Belsasar styrte som regent i Babel. Dermed regjerte Belsasar landet da det ble erobret av Perserne. Bibelens nøyaktighet bekreftes igjen og igjen når nye arkeologiske funn gjøres!
Mellom det som beskrives i kapittel fire og fem gikk det omkring 25 år. I denne perioden fikk Daniel åpenbaringene som er beskrevet i kapittel sju og åtte. Synet i kapittel sju ble gitt til Daniel «i babylonerkongen Belsasars første regjeringsår», og synet i kapittel åtte «i det tredje året av Belsarars regjeringstid.» Hendelsene som beskrives i disse to synene var derfor kjent for Daniel da han tydet skriften på veggen.
Under den store festen Belsasar holdt for 1000 av sine stormenn ville han bevise at Babels mange guder var overlegne alle andre guder og at byen var umulig å innta. Han befalte derfor at gullkarene som var tatt fra tempelet i Jerusalem skulle brukes som drikkebeger. Da gikk han over streken. Babels syndebeger var fylt. En menneskehånd viste seg og en finger skrev på den kalkede veggen: mene, mene, tekel, ufarsin.
Skriften på veggen
Det brøt ut full panikk. Kongen og hans stormenn fikk den store skjelven. Ingen av kongens vismenn kunne tyde skriften. Panikken tiltok. Dronningen, som så langt ikke var invitert til festen, kom inn i salen og fortalte at det var en mann i riket som hadde «Den Hellige Guds Ånd i seg.» Daniel ble ført fram for kongen som lovte ham rikdom og ære og posisjonen som den tredje i riket. Dette sannsynligvis fordi Nabonidus var konge og Belsasar regent. Men tredjeplassen var ledig.
Daniel, som visste hva som kom til å skje, avviste Belsasars æresbevisninger. Han fortalte historien om hva som hadde skjedd med Nebukadnesar. «Men du, hans sønn Belsasar, har ikke ydmyket ditt hjerte, selv om du visste alt dette.»
Bildet av Daniel der han står foran Belsasar er full av dramatikk. En gammel, ærverdig Herrens tjener, en mann på over åtti år preget av et liv i gudsfrykt. Belsasar i spissen for en flokk stormenn med ansikter glødende av all vinen som var fortært. Midt i denne atmosfæren av bestyrtelse, panikk og frykt står Daniel fylt av fred og tillit til Gud.
Skriften på veggen ble tydet: «Gud har telt ditt rike og avsluttet det. Du er veid på skålvekt og funnet for lett. Ditt rike er delt og gitt til mederne og perserne.» Daniel ble kledd i purpur og fikk et gullkjede om halsen. Han skulle nå herske som den tredje i riket.
John F. Walwoord gir i sin kommentar til Daniel denne beskrivelsen: «På sin vei til å bli en stormakt hadde det Babylonske imperiet erobret Jerusalem, bortført innbyggerne som fanger, plyndret det vakre tempelet og fullstendig ødelagt byen. Allikevel skulle dette imperiet, som en av sine siste offisielle handlinger, gi ære til en av disse bortførte, som ved guddommelig åpenbaring ikke bare varslet Babylons fall, men forutså hedningens tider helt fram til Menneskesønnens komme fra himmelen. Mennesker kan ha det første ordet, men Gud vil ha det siste.»
Eufrats elveløp, som gikk under bymuren, gjennom Babel og under bymuren på den andre siden ble demmet opp og ledet rundt byen. Via det tørrlagte elveleiet ble Babel inntatt, slik det var antydet i Jeremias 50,38 og 51,32.
For oss som kjenner vår bibel, er det som om vi hører ropet fra framtiden: «Falt, falt er den store Babel.» (Åp 18,2). Babels fall står som et forbilde på hvordan Gud en gang skal dømme verdens herskere i deres opprør mot Gud. Og avsnittet står er et forbilde på hvordan disse ulykkene ikke skal ramme Guds barn. Daniel overlevde utrenskningene som fulgte og ble en av de tre riksrådene i det nye imperiet.
Leif S. Jacobsen
