Historisk bakteppe
I San Remo i 1920 ble det vedtatt folkerettslige beslutninger. De gjelder fremdeles som internasjonal lov. Områdene i Midtøsten som i flere hundre år hadde vært okkupert av Det ottomanske imperiet (tyrkere) skulle tilbakeføres til befolkningen i området.
Jødene ble anerkjent som urbefolkning med rett til gjenopprettelse av en jødisk stat i sine forfedres hjemland, der kongerikene Israel og Judea hadde eksistert – inntil områdene ble okkupert av stadig skiftende riker og regenter.
Samtidig ble det lagt grunnlag for opprettelse av 21 arabiske stater i regionen. Også kurderne hevet stemmen sin for å fremme sine rettigheter, men i møte med massiv motstand nådde de aldri frem.
Gjennom århundrene hadde både romersk-katolske kristne og muslimer hevdet, på et rent religiøst grunnlag, at Israel tilhørte dem. Begge disse mektige aktørene hevdet at deres gud hadde tatt landet fra jødene og gitt det til dem. Deres hellige skrifter var deres skjøte.
Slike argumenter stod seg ikke mot ideene som la grunnlaget for å opprette suverene nasjonalstater i Midtøsten, og ei heller mot jødenes rettigheter som urbefolkning.
Men de nyopprettede arabiske statene i Midtøsten var uenig i dette. Samlet avskrev de jødenes rettigheter og de vedtatte folkerettslige beslutningene. Araberne stod samlet imot både jødenes og kurdernes lengsel etter selvstendighet og frihet.
Etter voldsomt press fordelte den britiske mandatmakten, stikk i strid med det folkerettslige mandatet, hele 77 % av mandatområdet (Palestina) tiltenkt den jødiske staten, til den arabiske staten Jordan. Det ble umiddelbart innført en lov som forbød jøder å eie jord i landet.
Men de mange arabiske omkringliggende arabiske statene stod fremdeles samlet imot selve ideen om en jødisk statsdannelse – helt uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold og Jerusalems status. Den skremmende muslimske retorikken skånet ingen og terroren rammet jødene blindt.
Det palestina-arabiske lederskapet organiserte terroraksjoner mot sivile palestina-jøder, inkludert flere blodige massakrer fra 1920-årene. De sto også på nazistenes side under Den andre verdenskrig og deres øverste leder bistod nazistene i folkemordet på jødene i Europa.
1948: Israels gjenopprettelse
14. mai 1948 ble Israel gjenopprettet på folkerettslig grunnlag - med Forente Nasjoners anerkjennelse og velsignelse. Umiddelbart gikk annerledestenkende arabiske muslimer til krig mot den nyfødte jødiske staten. I årene som fulgte ble de arabiske landene etnisk renset for jøder. De fleste flyktet til Israel. Majoriteten av jødene i Israel i dag er etterkommere av disse jødiske flyktningene som aldri forlot Midtøsten.
I 1967 og 1973 slo de arabiske nabolandene seg sammen, med offentlig uttalt mål om å fjerne Israel fra kartet. Men de lyktes ikke.
Israels kritikere, motstandere og fiender definerte jødene som innflyttere og inntrengere. Narrativet la grunnlag for å tolke Israels gjenopprettelse som imperialisme og kolonisering. Anklagene om okkupasjon og apartheid bygger på disse antagelsene.
Da Den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO) ble organisert utover på 1960-tallet, var Israels utslettelse deres målsetting og det som samlet dem - altså verken en tre- eller tostatsløsning. Fra 1948 til 1967 okkuperte arabiske naboland både Øst-Jerusalem, Gazastripen og "Vestbredden". Men det var ingen av dem som snakket om å opprette en palestina-arabisk stat i disse områdene den gangen - alt handlet om å utslette Israel.
Hamas
Når Hamas, som var valgvinner ved det siste arrangerte demokratiske valget i de palestinske områdene (2005), har programfestet å utslette Israel, og anvender selvmordsaksjoner og massakrer mot sivile for å oppnå det, så har det en tydelig og klar sammenheng med en historie av løgner og hat - islamistisk propaganda som anvendes til å legitimere terror mot sivile.
Terrorismen legitimeres som frigjøringskamp mot en grusom og hjerteløs folkegruppe som har stjålet arabiske muslimers land. Slik presenteres terroren som de uskyldige og hjelpeløse ofrenes eneste våpen - på samme linje som den norske motstandsbevegelsens innsats mot nazistene.
Det er i dag 21 arabiske stater i regionen, en bitte liten jødisk stat og ingen kurdisk stat. Det vi må ta stilling til som utenforstående er spørsmålet om jødene har en historisk tilknytning som gir dem rettigheter til Israel. Dersom de ikke har det, så fortjener Israel lite sympati. Men dersom jødene har det, fortjener Israel all sympati, støtte og hjelp i kampen mot løgner, hat og fundamentalistisk religiøs terrorisme.
For Hamas kjemper ikke for en tre- eller tostatsløsning. Hamas kjemper for å utslette Israel, og deres hellige skrifter legitimerer selvmordsaksjoner og bestialske massakrer for å oppnå det. Hamas ofrer med glede sine egne barn på allahs altre.
