Jeg får en melding på WhatsApp fra «Walk and talk» om at det skal være tur til Beit Shemesh. Dette er ei gruppe jeg har blitt med i og som går på tur sammen en gang i måneden. Beit Shemesh... straks dukker det opp minner fra bibelhistorien og jeg «ser» en vogn og to kuer som kommer trekkende med paktkisten. (1. Sam. 6,7...).
Ikke langt herifra ble Samson født og tråkket sine barnesko og etter tradisjonen ble stammefader Dan begravet på høyderaget mot vest. Et annet minne er fra det første året jeg studerte til å bli guide. Det var vår første ukentlige utflukt og første stoppested var Beit Shemesh. Der var et arkeologteam i ferd med utgravninger og lederen var i fyr og flamme fordi de nettopp hadde funnet sisternen som fungerte som lagringsplass for regnvann. Ellers ligger den gamle bosetningshøyden ved foten av Sorek elva og innbyggerne kunne hente vann derfra i fredstid.
«Walk and talk» skal ikke vandre på restene etter det bibelske Beit Shemesh, men møtes utenfor porten til Beit Jimal, et kloster som ligger rett i nærheten. Igjen sender tankene meg i retning av tradisjonen om at Stefanus ble begravet her og at en liten, vakker kirke er bygget for å hedre hans minne, men i tillegg kommer historien om Neta Sorek fram i minnet.
Neta vokste opp i kibbutz og bodde utenfor Israel noen år før hun vendte hjem og giftet seg i førtiårsalderen. Hun var opptatt av fredelig sameksistens mellom jøder og arabere. Hun studerte arabisk og var aktivt med i ulike samarbeidsprosjekter. I februar 2010 bestemte hun seg for å tilbringe et par dager i nonneklosteret ved Beit Jimal.
Nonnene har åpnet opp for muligheten til at kvinner kan få gjeste klosteret dersom de føler behov for å søke stillhet og ro. Neta ankom klosteret og plasserte sakene sine på rommet og ettersom det var meldt kraftig nedbør bestemte hun seg for benytte anledningen til å ta en tur rundt i omgivelsene før uværet satte inn. Hun kom aldri tilbake.
Tidligere samme dag hadde Ayad Fatfata og Kifah Ghanimat krysset over fra området kontrollert av de palestinske selvstyremyndighetene til Beitar Illit. De rakk å gjøre innbrudd og å stjele en bil før de fortsatte til Beit Jimal. De fikk øye på Neta og betemte seg for å myrde henne... Nonnene oppdaget ikke at hun var borte før neste morgen. Uværet vanskeliggjorde leting og i tillegg tok ikke politiet «forsvinningsnummeret» tilstrekkelig alvorlig.
Frustrert over politiets tafatthet bestemte familiemedlemmer å reise til området for å lete etter Neta og det var de som fant den døde kroppen. Uværet hadde visket vekk nødvendige spor og det gjorde etterforskningen vanskelig.
Neta sin død forble et mysterium fram til påfølgende vinter hvor de samme to terroristene igjen satte seg fore å drepe jøder. Denne gangen var det en amerikansk turist, Kristine Luken, og en god guidekollega og venn, Kay Wilson, som ble overfalt. Luken ble hakket til døde og Wilson ble forlatt i den tro at hun også var død.
Kay hadde greid å såre en av terroristene med en liten tollekniv og som resultat hadde litt blod festet seg til hennes jakkeerme. Denne lille flekken ledet til arrestasjoner, fengsling og dom. Under avhør kom det fram at de også var ansvarlige for drapet på Neta Sorek.
Disse hendelsene er nå 15 år gamle, men de dukker opp igjen av forskjellige grunner. Politiet hadde trodd at Neta begikk selvmord og disse ryktene medførte en ekstra belastning for familien. Neta var deres eneste barn. Da blodflekken på Kay sitt jakkeerme oppklarte saken gjorde det at Kay fikk et spesielt forhold til Neta sin nærmeste familie og dette utviklet seg til et sterkt vennskap.
Etter noen år flyttet Kay fra Jerusalem til Zichron Jaakov hvor moren til Neta bor. Dette er grunnen til at min bil av og til også finner veien dit.
Angrepet 7.oktober 2023 og gislene som ble ført inn i Gasa brakte saken opp igjen. Terroristene er aktuelle kandidater i bytte for våre gisler. Man kan forsøke å forestille seg hva slags traumer dette vekker hos familiene til ofrene og hos Kay....
Dette er mitt «bakteppe» da jeg møter de tre andre som har kommet for å ha en hyggelig ettermiddag sammen i vakre omgivelser. Det ble et hurtig besøk i kirken som er bygget for å hedre Stefanus. Han som åpnet porten ga oss beskjed om at vi kun hadde 15 minutter på oss fordi at han måtte reise til en avtale.
De andre var ikke kjent med at det er flere klostre på samme sted, så jeg foreslo at vi skulle forsøke å få en omvisning hos nonnene på nabotomta. Det er 19 nonner som bor her og som har en forbønnstjeneste. Porter, dører og gitterdør er alle lukket og låst, men det henger en lapp med et telefonnummer på veggen. En hyggelig stemme svarer på anrop og etter noen få minutter står det en knøttliten, smilende, filippinsk nonne foran oss og inviterer oss «inn i varmen».
Vi blir tatt med inn i et møterom og deretter via et lite kapell, opp noen trapper, over et tak og inn en dør får vi skue ned i kirken hvor fellesbønner og messer foregår. Hun tar seg god tid til å fortelle om den tjenesten de har i bønn og hvor viktig det er i vår tid hvor det åndelige mørket er så påtagelig. Det er kun ansiktet og hendene som ikke er tildekket av den hvite kjortelen og den kombinasjonen forsterker der hun formidler.
Snakker om å få «satt skapet på plass»..... Det blir ikke lyst av å forbanne mørket, men av å tilbringe tid sammen med Han som er «lysets Far». Denne ettermiddagen brukte Han en knøttliten, katolsk nonne til å minne oss om realitetene i Guds Rike.
