Midt inn i storbyen Ur stiger Himmelens Gud ned. Han rører ved en mann som heter Abram. Byen var sentral i det kaldeiske rike. De var avgudsdyrkere og dyrket himmellegemene. Især hadde måneguden Nanna/Sin en sentral plass. For Abram ble det guddommelige nærvær noe som overskygget alt. Abram ble en annen. Avgudene bleknet og forsvant som skygger. Guds åpenbaring viste seg i en tydelig tiltale og med overveldende løfter om velsignelse. Velsignelsen hadde med sju elementer. Her skal vi stanse for den første – landet! Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! 1 Mos 12:1.
Løfteslandet
Dette landområdet hadde Herren pekt ut for Abraham og hans slekt. Et land Han ville velsigne. Abram tok Gud på ordet og gav seg i vei til landet. Herren ville lede ham. Selv om Herren hadde talt til ham om Kanaan (1 Mos 11:31), ble han lenge sammen med familien i Karan. Herren måtte åpenbare seg på nytt og gjenta løftene sine. Da forlot han slekten. Først da Abram kom inn i landet og slo opp sine telt i More, åpenbarte himmelens Gud seg på ny for ham. Da sa Herren: «Din ætt vil jeg gi dette landet». Abram bekreftet det ved å reise i alter. 1 Mos 12:7.
Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står – mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider … Stå opp og dra gjennom landet så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det. 1 Mos 13:14-17 Abram vandret gjennom landet som nomade. Ikke noe sted kunne han kalle sitt. Denne nød legger han på Guds hjerte så Herren oppretter en pakt med ham. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat, kenittenes, kenisittenes og kadmonittenes, hetittenes, ferisittenes og refa'ittenes, amori t tenes, kana'aneernes , girgasittenes og jebusittenes land. 1 Mos 15:18-21. Løftet blir gjentatt 1 Mos 17:8 og videreført til Isak 1 Mos 26:3-5 og etter ham til Jakob. 1 Mos 28:14; 48:4. Til sammen rommer disse vitnesbyrd «løftene til fedrene». Sønnen Ismael og de andre sønnene Abraham fikk med Kentura, fikk ingen rett til dette landet. De skulle være adskilt fra Isak, løftets sønn.
Abraham ga Isak alt det han eide. Men sønnene til de medhustruer som Abraham hadde, ga han gaver. Så lot han dem, mens han ennå levde, flytte bort fra Isak, sin sønn, østover, til Østerland. 1 Mos 25:5-6. Det samme gjaldt Esau, sønn av Isak. 1 Mos 33:16; 36:6-8. Disse løftene til fedrene er grunnvollen når vi taler om landet. De ble gitt til Abraham ætt. Grensene er store og ikke alltid lett å tegne ned i detalj. Ytterpunktene blir markert. Så langt jeg kan se, har vi noen ytre grenser og noen bruksgrenser. Yttergrensene er gitt i utsagnene: Landet fra Egypts elv og like til den store elven, Frat. 1 Mos 15:18. Fra ørkenen og Libanon, fra den store elven Frat, og til havet i vest skal deres grenser nå. 5 Mos 11:24; Se og Jos 1:4; 2 Mos 23:31. Salomo hersket over storparten av dette området. Han hadde befestet det store riket sitt ved å inngå ekteskap/svogerskap med de omkringliggende kongene. 1 Kong 11:3. De stod i gjeld til ham. Salomo «rådde … over alle kongerikene fra elven til filistrenes land og like til grensen mot Egypt. De kom med gaver og tjente Salomo så lenge han levde». 1 Kong 4:21.
Fangenskap
Etter 400 års fangenskap i Egypt ble Israels folk fridd ut og kunne reise til landet Gud hadde lovet dem. Begrunnelsen er løftene til fedrene. 2 Mos 33:1. Lengselen etter landet drev dem hjemover gjennom ørkenen. Men synd og ulydighet mot Israels Gud, gjorde at storparten av folket aldri nådde fram. Avgudsdyrkelse og ulydighet stengte veien for dem. Det gjaldt også folkets ledere Aron og Moses. Moses kom til grensen av landet. Fra Nebo fikk han bare se inn i Kana’an. Du skal få se landet rett foran deg, men du skal ikke komme inn i det landet som jeg gir Israels barn. 5 Mos 32:52.
Kana’an var hjertet i dette område
Selv om området Herren gav sitt folk var stort, avgrenser Han det. Han angir hvilke områder de skal innta. Ti folkegrupper er nevnt. Ikke alle er tatt med på de forskjellige steder, men de var bosatt i Kana’ans land. De måtte vike for Israel. De grensene som blir gitt i Skriften, kan virke noe selvmotsigende.
Hvordan Gud vil løse det, skal ikke vi diktere ham. De er trygge i hans hånd. Israel Gud gav Israel Kana’ans land. 2 Mos 6:4; 3 Mos 14:34; 4 Mos 33;53: Jos 5:12. Da de krysset Jordan, var de i Kana-an, landet Guds løfter hadde gitt dem. Det ble et tidsskifte. Mannaen opphørte. De fikk ete av landets frukter. To og en halv stamme bosatte seg på østsiden av Jordan, men de forpliktet seg til å stå sammen med de andre å innta landet. Det utløste en del spenning i Israel. Jos 22:10f. Landet ble inntatt og ledet av Josva, senere ved dommere og konger. Hele Israel er rammet inn i begrepet – fra Dan til Be’er-Sheba. Det angir de sentrale befolkede områdene. Der hadde Salomo sine fogder, og David sine stridsmenn. 1 Kong 4:7-19. Dette landet skiller seg ut fra alle land på jorden. Hele jorden hører Herren til. Sal 50:12; 1 Kor 10:26. Men dette landet er risset med Guds egen finger, og han kaller det for sitt land. Jes 14:25; Jer 2:7; Esek 37:26 Jes 14:25; Esek 37:26. Landet overgav Han til Israels folk for å velsigne dem. De fikk ansvar for å forvalte det i samsvar med den pakten de hadde inngått. Et land til ære for hans store navn og til velsignelse for alle folk. De som ikke vil ære Israels Gud, vil også hate Israels folk og land.
Det gode land
Herren beskriver landet slik: Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. 2 Mos 3:8. De tolv speiderne som utforsket Kana’an, fortalte om stor fruktbarhet. Mellom seg bar de en stor vinranke. To menn måtte bære den. Og jeg førte dere inn i et land med fruktbare marker, så dere fikk ete av dets frukt og dets gode ting. Men da dere kom inn, gjorde dere mitt land urent, og min arv til en motbydelighet. Jer 2:7-8. Det var et annerledes land, svært forskjellig fra Egypt. Nilen var forsyningsbasen, men de måtte selv få vannet dit de trengte det. Kanaler ble gravd og pumpestasjoner opprettet. 5 Mos 11:9-20. I Kana’an skulle de drikke vann av himmelens regn. Herren ville sørge for det. «Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende». Han vil gi regn i rette tid …Om landet er lite, er det likevel «verdens navle». Esek 38:12. Både i Guds og i verdens øyne får det oppmerksomhet. Tre verdensdeler møtes geografisk, kulturelt, religiøst og folkelig.
Vitnesbyrdets fjell
Midt i landet stod to fjell som alltid skulle tale til dem. Det var Garisim og Ebal, velsignelsen og forbannelsens fjell. 5 Mos 11:29. Velsignelsen skulle hvile over dem om de æret den ene, sanne Israels Gud, lydde hans ord og levde i pakten. Dersom de tok andre guder og levde et liv i synd, ville forbannelsen ramme dem. Denne forbannelsen ville berøre både den enkelte, folket og landet. Folket villebli ført bort fra landet, og landet ville bli en ødemark. Allerede før de kom inn i landet, hadde Herren advart dem mot dette. Grufulle er de skildringer Herren sier, skal ramme folket hans om de forlater ham. Les 3 Mos 26:14-41. Lignende advarsler blir gitt flere ganger. Likevel syndet folket og falt i avgudsdyrkelse. Herren lot dem smake fiender som ødela både folk og land. I sin nød ropte til Gud om hjelp og utfrielse. Han ga frelse og oppreisning, men frafallet fortsatte. Til sist ble folket ført bort av både assyrere og babylonere. Et fangenskap som varte i over 70 år. Store deler av landet ble ødelagt. Men advarslene går lenger. Folket skal bli drevet ut av landet og bli spredt blant folkene på jorden. «Jeg vil spre dere blant folkene». 5 Mos 4:27; Esek 12:15; 22:15; 36:19. Blant folkene skal de lide meget. 5 Mos 28:64-67. Herren er streng i sin behandling av det utvalgte folk. De må smake følgene av sine synder. Men noe veier mer enn deres synder. Løftene han har gitt til fedrene. Landet han gav dem, våker han alltid over. Om folket ble drevet ut, ble det aldri gitt til noe annet folk. Ved Guds time ville han se både til landet og folket. Grunnen var «løftene til fedrene». Landet skal bli gjenskapt og fornyet. Profetord som vi i dag ser for våre øyne. Mange løfter taler om dette. «Og så vil jeg komme i hu min pakt med Jakob, og min pakt med Isak og min pakt med Abraham vil jeg komme i hu. Og landet vil jeg komme i hu.» 3 Mos 26:42ff; 5 Mos 8:18; Jes 61:4; Jer 29:14; Amos 9:11-15.
Israels historie åpenbarer frelsens Gud
Alt Herren gjør og sier, har frelse som mål. Hele Israels historie peker fram mot Messias, verdens frelser. 2 Mos 14:14; 18:10; Dom 3:9; 2 Krøn 32:22. Sterke personligheter trer fram som forbilder – Enok, Noah, Abraham, Josef, Moses og David. Bygninger som Herren selv var arkitekt for – som tabernaklet og tempelet, gir på en symbolsk måte oss del i Herrens frelsesgaver. Guds ord ble lagt i munnen på Israels profeter. De formidlet Guds ord og ble vekkelsesredskaper i sin samtid, men de så lenger enn det. De talte om Frelseren, den kommende Messias – hans liv og gjerning. Like til hendelsene som skulle skje i endens tid talte de. Jes 7:7:14; 9:6-7; 53:1-12; Israels historie forteller om Guds varme hjerte for folket Samtidig et det et demonstrasjonsfolk som forteller at Gud vil frelse alle mennesker.
Et hellig land for Herren
Uttrykket «det hellige land» finnes ikke i Bibelen, men det sies tydelig indirekte. Straks Josva var kommet inn i landet, møter han fyrsten over Herrens hær som sier: «dra skoene av sine føtter fordi den grunn du står på er hellig grunn». Jos 5:15. Hellig betyr å være utskilt fra og innviet til. Slik er Israel land skilt ut fra alle andre land og innviet til å være et vitnesbyrd om den levende Gud. Herren taler om det hellige fjell, og byen han har grunnfestet. Sal 87:1; Joel 2:22. Israel var kalt dit for å leve der som et hellig folk. 2 Mos 19: 6; 5 Mos 7:6;. Når Israel setter Guds ord og bud til side, vanhelliger de landet. 4 Mos 35:33; Jer 3:9; 16:18; Esek 25:3.
Fra profetenes utkikkstårn
I landet åpenbarte Herren seg for personer med et guddommelig budskap. De ble profeter i Israels folk. Budskapet gjaldt både i deres egen tid, i Israels land og i land som hadde betydning for Israel. Profetene var underlagt strenge regler. Israels Gud er sannhetens Gud. Bare sannheten godkjenner ham. Derfor skulle profetene bli underlagt «profetprøven». Når det ordet profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt. Det er et ord som profeten i overmot har dristet seg til å tale, og du skal ikke være redd ham. 5 Mos 18:22; Jer 28:9. De falske profeter førte Israels folk vill, og dommen over dem er kraftig. Jerm 14:15-16; 23:11 ff.; De sanne profeter talte med myndighet fra Herren om Messias og hvor han skulle bli født. Mika 5:1. De skildret lidelsene til Messias slik at en skulle tro de stod like under Kristi kors. De talte om Herrens omsorg for hedningefolkene og skildret endetidsbegivenhetene på en detaljert måte. De var Gud munn i et folk som ofte vendte Ham ryggen. Josva oppsummerer livet sitt slik: Så skal dere da av hele deres hjerte og av hele deres sjel kjenne at ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ordene Herren deres Gud har talt til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil. Jos 23:14. Det stadfester hele Skriften.
Forfatter: Kjell Dahlene, forkynner i NLM gjennom 50 år
