Foto:

Peel-kommisjonen (1937)

Historien taler med all mulig tydelighet: Jødene sa ja til de mest urimelige delingsplaner, araberne avviste selve ideen om en jødisk stat - uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold og Jerusalems status.

skrevet av
Martin Gellein
Lesetid:
minutter

Noen må snakke høyt om dette.

De fleste vet det ikke, men Balfour-erklæringen (1917), som senere ble stående som internasjonal lov etter San Remo-konferansen (1922), gav jødene rett til å vende tilbake til både dagens Jordan og Israel, og "gjenopprette" "et nasjonalhjem" der.

Etter massivt arabisk press fordelte allikevel britene - som mandatmakt, under Winston Churchill, stikk i strid med folkeretten - å fordele hele 78 prosent av området til araberne og den jøderene staten Jordan.

En skulle kanskje tro at dette førte til konsensus, fremtid og håp - men resultatet ble det helt motsatte. Jødenes fiender hadde fått blod på tann.

I 1929 ble jøder brutalt angrepet og massakrert i Hebron og flere andre byer. Bestialske ugjerninger som voldtekter og lemlestelse spredte frykt i hele det jødiske samfunnet. Det ble tydelig for alle at arabernes leder Haj Amin al Husseini verken var i nærheten av å anerkjenne folkeretten eller å ønske fredelig sameksistens. Jødene var tvunget til å etablere sivile bevæpnede grupper for å forsvare seg, fordi britene ikke ville eller kunne forhindre terroren.

Perioden 1936 - 1939 blir kalt for "det store arabiske opprøret". Araberne angrep sivile jøder over hele mandatområde, og saboterte jødenes innsats for å kultivere landet og etablere infrastruktur. Også de britiske styrkene ble angrepet.

Britene fortsatte å gi etter for presset ved å drastisk innskrenke jøders rett til tilbakevendelse, som igjen innebar et tydelig brudd med mandatet. Det fikk katastrofale konsekvenser for de europeiske jødene noe få år senere. I 1937 konkluderte Storbritannia med at konflikten ikke kunne løses, og en ny delingsplan ble foreslått - Peel-kommisjonen.

Peel-kommisjonen

Jødene ble tilbudt 15 prosent av de resterende 22 prosentene av det britiske mandatområdet. Forslaget gav araberne Negev, Judea, Samaria, Jordan-dalen og det meste av Middelhavskysten. Jødene skulle få selvråderett over et område i Galilea.

Etter intens debatt vedtok den internasjonale sionistbevegelsen å takk ja til forslaget. Ikke fordi det var verken rettferdig eller rimelig, men fordi de var i desperat behov for å etablere en nødhavn for jøder truet med utslettelse.

Vi snakker om 3 prosent av det området folkeretten hadde forespeilet jødene til "et nasjonalhjem" med "tett jødisk bebyggelse".

Men araberne stod samlet om å avvise selve ideen om jødisk selvbestemmelse. De avviste forhandlinger og fremmet ingen motforslag.

Historien viser det tydelig og klart. Jødene strakte seg langt for å oppnå fredelig sameksistens, og takket ja til forslag om selvråderett over helt minimale områder. Arabernes lederskap var tilsvarende tydelige: De ville ikke, og aldri under noen omstendigheter, akseptere en jødisk stat.

Konsekvenser

Kartet og historien viser at hele 21 arabiske stater ble etablert i Midøsten og Nord-Afrika - etter det ottomanske imperiets fall i Den første verdenskrig. Da det tyrkiske imperiet falt, ble det nærmest altså etablert et arabisk imperium.

Etter 1948 ble de 21 arabiske landene etnisk renset for jøder. De fleste fordrevne jødene flyktet til og bosatte seg i Israel. Dette var etterkommere av jøder som aldri hadde forlatt Midtøsten. I dag utgjør denne gruppen over halvparten av jøder i Israel.

Dagens Israel utgjør mindre enn 3 prosent av det samlede området til de 21 arabiske statene. Allikevel hevder mange at jøders lengsel etter og rett til selvbestemmelse er ensbetydende med rasisme mot og diskriminering av arabere. De hevder jødene ikke har noen rett til selvbestemmelse - at en jødisk stat ikke har noen legitim rett til å eksistere.

Den arabiske-muslimske terrorismen mot jøder fortsetter, og tiltar. Etter tre mislykkende angrepskriger (1948, 1967 og 1973), med offentlig uttalt mål om Israels utslettelse, er propaganda og terrorisme de anvendte våpnene i kampen.

I 2023 ble det utført den mest brutale massakre på jøder etter folkemordet under Den andre verdenskrig. Den øverste lederen for Forente Nasjoner uttalte i etterkant at massakren "ikke fant sted i et vakuum" - som innebærer å tillegge jødene skyld og ansvar for den langvarige arabiske terrorismen knyttet til kampen for å utslette den jødiske staten.

Evangeliet til Jødene – Profetordet til Menighetene
– støtt Ordet & Israel med en gave i dag