Vi nordmenn snakker for det meste norsk. Men når vi bruker morsmålet, hender det at vi tar i bruk noen fremmedord. I kristen sammenheng brukes rett ofte det hebraiske ordet halleluja, som betyr lov Herren. Et ord som brukes enda oftere, ja på hvert eneste kristne møte, er ordet amen.
Vi avslutter som regel bønnen med et amen. Om det som oftest er et avslutningsord for oss, så var det for Jesus gjerne et innledningsord. Hele 25 ganger i Johannesevangeliet er det brukt av Jesus som innledning til noe viktig.
I Joh 5,24 heter det: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet». Amen, amen sa Jesus, mens det er oversatt med sannelig, sannelig.
Amen betyr nettopp det som er fast, sikkert og troverdig. Dette passer jo på personen Jesus Kristus. Han presenterer seg i det siste sendebrevet i Bibelens siste bok, på denne måten: «Dette sier han som er Amen».
Det var menigheten i Laodikea som Jesus presenterte seg på denne måten. Og den var jo ikke akkurat preget av det faste: «Fordi du er lunken, og verken kald eller varm, så vil jeg spy deg ut av min munn» (Åp 3,16).
Det som går ut av menneskers munn, kan vi ikke alltid stole på. Begrunnelsen for det, finner vi i Rom 3,24: «Hvert menneske er en løgner». Men i det samme verset, sier apostelen: «La det stå fast at Gud er sannferdig» (Rom 3,24).
Når Jesus presenterer seg som «Amen, det trofaste og sannferdige vitne», så skjønner vi at det er Gud selv som taler. Slik har jo Gud presentert seg også før. Jesaja taler om Amens Gud i Jes 65,16. Til norsk er det oversatt med «den trofaste Gud».
At Gud er trofast, ser vi ikke minst i hans løfter. Om disse, sier Paulus: «For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss» (2Kor 1,20). Hvor mange løfter oppfylte ikke Jesus under sitt jordeliv. I det oppstandelsesliv han nå lever i himmelen, oppfyller han også flere løfter. Og så sier han til Johannes på Patmos: «Ja, jeg kommer snart»! Jesu gjenkomst garanterer for at de ennå uoppfylte Guds løfter, vil få sin oppfyllelse.
Jesus er nemlig ikke slik at han sier en ting, men gjør noe annet. Nei, han er ett med sitt ord. Han kan virkelig benevnes som Amen.
Det er verd å merke seg at amen ble brukt i forbindelse med edsavleggelse i Israel (4Mos 5,22). Amen betyr dermed ikke bare det som er sikkert, men det som er helt sikkert. For Abraham som fikk løftet «sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik» (Heb 6,14), var det sikkert en sterk trøst og høre Gud sverge ved seg selv, da han kom med løftet.
Alt guddommelig er preget av en slik sikkerhet. I Åp 7,12 har vi derfor et vers som begynner og slutter med amen. Johannes får se engleskaren falle ned for tronen i himmelen og tilbe Gud. Og de sier: «Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen».
Hvilken respons gir så vi til Jesus, han som presenterer seg som Amen? De i Laodikea fikk høre: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg» (Åp 3,20).
En som virkelig åpnet hjertedøra for Jesus, var han som skrev ned dette. Johannes ga sitt bifall, sin tilslutning til Jesu ord. Da Jesus sa: «Ja, jeg kommer snart», så svarte Johannes med: «Amen, ja kom Herre Jesus»!
Herren Jesus venter at det lyder et amen i vårt liv, ikke i første hånd som et formelt avslutningsord, men som et hjertets bifallsord. Å si amen til en annens takkebønn er jo ensbetydende med å gi sin tilslutning til takken som stiger opp. Slik bør vi si vårt amen til ham som kalles for Amen.
Da skal vi lik Johannes få oppleve å ligge opp til Jesu bryst ved nattverden, og få pleie det herlige samfunnet med ham.
