Apostelen Paulus visste hva et telt var for noe. Han var jo teltmaker. Her sammenligner han sammen med Timoteus det jordiske legemet med et telt: «Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen». Å bo i telt er gjerne noe kortvarig, men å bo i en bygning kan bli langvarig. Slik er det både jordiske legemer og himmelske legemer. 1.Kor. 15:40. Disse legemer er av ulik beskaffenhet. Det jordiske legemet er et naturlig legeme. 1.Kor. 15:44. Det er underlagt forgjengelighet. Derfor brytes det ned. I dette legemet svetter vi og der kjenner vi smerte. Paulus og Timoteus kjente på at i dette fornedrelseslegeme sukket de under byrden. Det jordiske legemet var virkelig det dødelige hos dem. Som tjenere for en ny pakt, var det imidlertid ikke døden de to så fram til. Mange korintere gjorde faktisk det. De trodde ikke på legemets oppstandelse, og så derfor fram til å bli forløst fra legemet.
Men de to apostler sier: «Vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet». De så altså fram til forvandlingen ved bortrykkelsen, som er nærmere beskrevet i 1. Korinterbrev. Da får en et himmelsk legeme. Og det er et åndelig legeme. 1.Kor. 15:44. I det legemet blir en aldri trett og sliten. I himmelske legemer skal vi få tjene Gud i evigheten. «Hans tjenere skal tjene ham» heter det i Åp. 22:3. Men om en må om døden, så vet vi hvor vi går når vi blir avkledd det jordiske legemet. Da er vi «borte fra legemet og hjemme hos Herren». Slik var det ikke for tjenerne i den gamle pakt. Ved døden fòr deres ånd ned til dødsriket, og ble der samlet med sine fedre. 4.Mos. 31:2. Men ved Kristi seier ble døden og dødsriket underlagt ham. Dødsriket ble dermed tømt for de rettferdiges ånder. Den nye pakt har ført med seg at den troende ved døden opplever en vinning. Fil. 1:21. Derfor kan Paulus si i Fil. 1:23: «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre».
Så lenge tjenerne for den nye pakt befinner seg i det jordiske teltet, er vi borte fra Herren. Det betyr at vi nå ikke beskuer ham. For vi vandrer i tro. I denne foreløpige tilværelse er det godt å ha Ånden som pant. Tjenerne i den gamle pakt hadde ikke dette permamente pantet. Men vi har det. Derfor heter det i 1.Kor. 3:16: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere»? Med Guds Ånd boende i oss, så får vi frimodighet til å tjene Gud tross byrder og prøvelser. For de kommer så lenge vi oppholder oss i utlandet.
I utlendigheten er vi kalt til å representere vårt hjemland i himmelen. 1.Pet. 1:17. Fil. 3:20. Det gjøres best best ved at våre ambisjoner ikke blir egen ære, men Guds ære. Nettopp gjennom Guds Ånd som forskuddsutbetaling på Guds herlighet, er en istand til å ære Gud. Når det bare er kjød i mennesket, kan en ikke det. «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det». Rom. 8:7. Men når Guds Ånd får modne sin frukt i oss, gjør vi det som behager Gud. Gal. 5:23.
Overkledd med himmelske legemer vil hele Kristi menighet stå for Kristi domstol en dag. På Jesu Kristi dag hjemme i himmelen, vil det ikke foregå noen rettssak. For alle ved Kristi domstol er allerede blitt rettferdiggjort av tro. Rom. 5:1. Men der avgjøres det av den rettferdige dommer hvem som er kvalifisert eller diskvalifisert for lønn. Det blir der en vurdering «for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt». Vurderingen gjelder det som har skjedd på jorden, men avgjørelsen faller altså i himmelen. Tjenerne i den nye pakt skal altså gjøre regnskap for sitt jordeliv. Alle disse er blitt frelst av tro. Derfor beskuer de nå Herren. Men de vil bli belønnet etter sine gjerninger. Dette skrives for å tilskynde til ikke å leve på jorden for å behage seg selv, men for å behage Herren.
