Vår Gud er en suveren Gud. Han er ikke rådvill når han skal foreta seg noe. Paulus kan i forbindelse med frelseshistorien, spørre: «Hvem var hans rådgiver»? (Rom 11,34). Gud trengte ingen rådgiver. «Han kunngjorde oss sin viljes mysterium, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv» (Ef 1,9).
Det Gud gjør er altså ikke planløst. Det er sannelig godt å vite for en som har satt sin lit til ham. Tenk Gud har lagt gode gjerninger forut ferdige, for at vi skal vandre i dem (Ef 2,10). En som fikk vandre i de ferdiglagte gjerningene, var kong David. Paulus kunne si at «David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd» (Apg 13,36).
Davids liv var på ingen måte prikkfritt. En tid lot han f.eks. sin rådgiver Akitofel ha alt for mye å si. Men Gud fikk da i hvert fall gjennomført sin plan med David, i motsetning til kong Saul. Det forteller oss at hvis Gud ikke får gjennomført sin plan gjennom en, så velger han en annen. For Gud akter å gjennomføre sin plan. «Herrens råd skal stå fast» (Ordspr 19,21), sier vismannen.
Gud fikk ikke sin plan gjennomført verken ved Judas Iskariot eller ved Demas. Men hos en Paulus skjedde det. Jeg har fullendt løpet, kunne han si ved avslutningen av sitt jordeliv (2Tim 4,7). Hva var så grunnen til at Paulus kunne si dette? Jo, «jeg har ikke holdt noe tilbake, men har forkynt dere hele Guds råd» (Apg 20,27).
For Paulus var Gud den høyeste autoritet. Apostelen hadde da respekt for mennesker, men han kunne ikke gå på akkord med hva Gud hadde sagt. I sin forsvarstale for kong Agrippa, kunne derfor apostelen si: «Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn» (Apg 26,19).
Paulus var vel kjent med jødenes tradisjoner, etter undervisningen han fikk ved Gamaliels føtter. Men det kunne ikke falle Paulus inn å sidestille tradisjonen med Skriften. For Paulus var Skriften enestående. Han sa: «Jeg tror alt som er skrevet i loven og i profetene» (Apg 24,14).
Da striden raste på det verste om kongedømmet over Israel mellom David og hans sønn Absalom, så ble Skriftens enestående autoritet neglisjert: «I den tid gjaldt et råd som Akitofel ga, likeså mye som en hadde spurt Guds ord til råds». Neglisjeringen av Guds ords autoritet gjaldt dessverre begge de stridende parter: «Så mye gjaldt hvert råd av Akitofel både hos David og hos Absalom».
Denne innstilling at menneskeråd hadde likeså mye å si som Guds råd, ja ble stilt over Guds råd, gjentok seg i Israels historie. Jesus møtte denne innstilling og sa: «Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers forskrifter» (Mark 7,8).
Paulus forutsa ved Ånden at en slik holdning ville også være fremtredende i de siste dager: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem» (2Tim 4,3).
Men det er livsfarlig å rokke ved Guds ords autoritet. For Asaf sier jo til Gud: «Du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet» (Sal 73,23-24). Skal jeg nå herligheten, er det nødvendig at herlighetens Gud ved sitt råd leder meg dit. Og hvor får jeg så råd fra Gud? Salmisten svarer: «Dine vitnesbyrd er også min lyst, de er mine rådgivere» (Sal 119,24).
Når så er tilfelle, er det viktig at ikke den holdningen får råde som var fremtredende da Akitofel var rådgiver, men heller den som Paulus møtte i jødenes synagoge i Berøa: «De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt» (Apg 17,11).
Det som sies i dag om jomfrufødselen, oppstandelsen og moralske spørsmål må prøves på Skriften. Stemmer det med Guds tale i Skriften, tar vi imot det. Stemmer det ikke, må vi avvise det. I sannhet trenger vi å understeke i dag det reformatoriske prinsippet: Skriften alene.
