I podkasten «Pod For Israel» argumenterer den messianske teologen Seth Postell for hvorfor begrepet «Det gamle testamente» er misvisende, og derfor ikke bør brukes av evangeliske kristne.
Postell understreker at dette gjelder Jesu Bibel, og trekker frem argumenter for hvorfor vi bør ordlegge oss annerledes.
Ved å bruke begrepet «Det gamle testamentet» gis det inntrykk av at hele denne delen av Bibelen tilhører «Den gamle pakt», og det stemmer ikke. Det fremstår som om hele «Det gamle testamente» tilhører «Den gamle pakt», og at «Den nye pakt» tilhører «Det nye testamente».
Leser vi Hebreerbrevet, så fremgår det tydelig at «Den gamlepakt» er erstattet med «Den nye pakt». Mange Bibellesere antar derfor at det vi kan lese i «Det gamle testamente» er gammelt, utdatert og ikke lenger gyldig.
Men «Det nye testamente» hevder ikke at Guds pakt med Abraham, ei heller Guds pakt med David, er gammel. Disse paktene er ikke erstattet med «Den nye pakt». Nei, det er kun «Den gamle pakt» - Lovpakten inngått vedMoses - som omtales som gammel, og det er bare den pakten som er erstattet med «Den nye pakt».
Profetordet er heller ikke gammelt og er heller ikke erstattet med «Den nye pakt». Snarere tvert imot. Profetordet flyter over med profetier som ennå ikke har fått sin oppfyllelse, og «Den nye pakt» er garantisten for at Guds ord og løfter vil få sin oppfyllelse!
Ved å dele Bibelen inn i Et nytt- og Et gammelt testamente, kan leseren bli villedet til å anta at Jesu Bibel ikke lenger er autorativ, og det er ingenting i verken Jesu eller apostlenes forkynnelse som underbygger en slik tanke.
«Har du tenkt på at den nytestamentlige menigheten var den nytestamentlige menigheten før Det nye testamentet ble nedskrevet?» (Seth Postell).
Den første kristne menigheten, som utelukkende bestod av jøder, hadde ikke nedskrevne evangelier eller apostlenes brever. Denne menigheten hadde Skriftene, og de var ikke ansett som verken gamle eller erstattet med andre skrifter. Skriftene var deres eneste Bibel.
Bibelen er Guds evige og autorative ord – hele Bibelen. Bibelen forteller om «En gammel pakt», men begrepet «Det gamle testamente» har ikke sitt opphav i Bibelen, og kan være svært misvisende.
Paktene Gud har inngått med Abraham og David er evige og gyldige. Jesus kom for å oppfylle dem, og han vil oppfylle dem til fulle ved sin gjenkomst. Det samme gjelder for profetordet – det er Guds evige og autorative ord og løfter.
Bibelfortellingen er en fortelling, og vi trenger å kjenne hele fortellingen for å forstå delene – for å forstå hele fortellingen.
Postell viser blant annet til hvordan Moses under israelittens ørkenvandring forutsier at israelittene vil bryte Lovpakten og høste konsekvensen av det. Men i samme åndedrett forutsier Moses helt sentrale elementer knyttet til «Den nye pakt».
Gud har en frelsesplan, uttenkt fra evighet av – fra før verdens grunnvoll ble lagt. Gud holder seg til denne planen. Gjennom Bibelfortellingen åpenbarer Gud et stadig tydeligere bilde av planen sin.
Jesu og apostlenes forkynnelse er selvfølgelig autorativ og helt sentralt for den kristne troen, men det innebærer ikke at det Gud tidligere har sagt og lovet er av ringere verdi eller mindre betydning. Tvert imot, så henger Guds ord og løfter, til alle tider, uløselig sammen.
«Helt fra barndommen har du kjent de hellige skrifter, de som kan gi deg visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus. Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd» (2Tim 3,15-16).
Lenke til den omtalte podkasten: https://youtu.be/7qDUwXzs3AI?si=uvgHmi0yqq-UJUXk
