Moses ble født i Egypt. Omkring 1500 f.Kr. var det livsfarlig. De egyptiske myndigheter ønsket ikke hebraiske guttebarn velkommen til verden. Ordren var at de skulle kastes i Nilen. Men Moses ble ved et Guds under dratt opp av Nilen. Under skjer der troen er til stede. Og Mose foreldre Amram og Jokebed var troende: «Ved tro holdt Moses’ foreldre barnet skjult i tre måneder etter hans fødsel». Hebr. 11:23.
«Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn». Apg. 7:21. Det ordnet seg slik at nettopp Mose mor ble den som skulle oppdra Moses for faraos datter. Og Moses fikk inn med morsmelken det som rett er. Ikke så å forstå at troen er arvelig. Den er høyst personlig. Men er en under riktig innflytelse, er mye lagt til rette for at en kommer på den rette veien.
Ballast hadde nå Moses med seg, når han fikk sin utdannelse i all egypternes visdom. Apg. 7:22. Det var imponerende ting som Moses møtte både på universitetet og på slottet. Men i tro fikk Moses se det som var mer dyrebart, enn det han så med sine naturlige øyne. Derfor handlet Moses som han gjorde: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faraos datter».
Hadde Moses fulgt øynenes lyst og kjødets lyst, så hadde han gjort karriere i Egypt. Men så kortsynt var ikke Moses. Troen hadde gjort ham fremsynt. Ved tro skjønte han det som apostelen Johannes skriver: «Verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». 1.Joh. 2:17.
Å vandre i tro er annerledes enn å vandre i beskuelse. Troen gjør at en verdsetter ting på en annen måte, enn hvis en ikke tror. Om Moses heter det at «han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt».
Fariseerne var opptatt av å bli æret av mennesker. Matt. 6:2. Derfor utøvde de sin rettferdighet for å bli sett av mennesker. Matt. 6:1. Men den rettferdige dommer sa om dem: «De har alt fått sin lønn»! Matt. 6:2. Hva hjelper det å få ære av mennesker, hvis en mangler Guds ære? Skriften slår fast følgende: «Æren tilhører altså dere som tror». 1.Pet. 2:7.
Moses skjønte det og solidariserte seg derfor med troens folk: «Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden». Israelittene hadde det virkelig vondt i de dager: «Egypterne tvang Israels barn til å trelle for seg. De forbitret livet for dem med hardt arbeid i leire og tegl og med all slags arbeid ute på markenene». 2.Mos. 1:13-14.
Ut fra dette folket kom også han som led for våre synder, Kristus.
En dag kunne Moses tale om ham og si: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg. På ham skal dere høre». 5.Mos. 18:15. Hører vi på Kristus, vil heller ikke vi foretrekke verdens ære. Nei, «la oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære» heter det i Hebr. 13:13.
Dette er virkelig fremsynt. Kortsynt er det å velge en kortvarig nytelse av synden, for så å ha det evig vondt. Den fremsynte sier derimot: «Jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss». Rom. 8:18.
Troen er nemlig så fremsynt at den ser gjennom vanskelighetene, til ham som kan hjelpe fra vanskelighetene. Dette opplevde Moses når han måtte flykte fra Egypt til Midian. Moses flyktet fordi farao var vred, siden han hadde slått en egypter i hjel. Men om Moses flyktet fra farao, så fryktet han ikke for farao. Troen hadde nemlig gitt Moses gudsfrykt. Og der gudsfrykten får råde, bindes ikke mennesket av menneskefrykt.
Dette er skrevet så vi kan lære av det. Vi har også en kamp å utkjempe. Hebr. 12:1. Vandrer vi da i beskuelse, så går vi fort trett og blir motløse. Vandrer vi derimot i tro, så har vi den usynlige i sikte. Og da holder vi ut. Gud vil altså ikke bare at vi skal komme til tro, men også vandre i tro: «For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet». Hebr. 3:14.
