På Patmos fikk apostelen Johannes se inn i himmelen. Der så han hva englene var opptatt med: «De falt ned for tronen på sitt ansikt og tilba Gud, og sa: Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen». Åp. 7:11-12.
Den Høyeste blir i sannhet opphøyd av de hellige engler. Salm. 97:9. Johannes fikk se en engel som hadde vært med i denne tilbedelsen, fly med et budskap for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk: «Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene»!
Skaperen og ikke skapningen er det som skal tilbes. Menneskene har trengt å få høre dette gjentatte ganger. Moses sa: «Du skal ikke tilbe noen fremmed gud, for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han». 2.Mos. 34:14.
David sa: «Gi Herren hans navns ære, tilbe Herren i hellig skrud». Salm. 29:2. Til tross for disse oppfordringer, ser Johannes noe annet finne sted i endetiden: «De tilba dragen, fordi den hadde gitt dyret makt. Og de tilba dyret og sa: Hvem er lik dyret og hvem kan stride mot det»? Åp. 13:4.
Djevelen har ikke akseptert Gud som Den Høyeste. Han har gjort opprør sammen med en tredjedel av engleskaren. Åp. 12:4. Disse som ikke ville være med i tilbedelsen av den sanne Gud, fikk dermed ikke plass lenger rundt tronen i himmelen. Jesus så hva som fant sted, og sa: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn». Luk. 10:18.
Den falne englefyrste er så slu at da Guds Sønn kom til jorden, så viste han ham verdens herlighet og sa: «Om du bare ville falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene». Luk. 4:7-8.
Engler skal ikke tilbes. De bør selv være med i tilbedelsen av Gud. Dette lærte virkelig Johannes på Patmos. P.g.a. de veldige åpenbaringer ville han to ganger falle ned for en engel i tilbedelse. Men to ganger lød det da til ham: «Vokt deg for det!...Gud skal du tilbe»! Åp. 22:9. 19:10.
I tilbedelsen av Gud er også mennesker med, får Johannes se. I himmelen ser han «gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner». Åp. 5:8. Det er vel og merke fra hellige mennesker at Gud får tilbedelse. Da forstår vi Paulus’ ord om «hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige». Ef. 1:18.
Når Gud får tilbedelse fra oss, vil han høre en sann tilbedelse. Jesus sa jo: «De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha». Joh. 4:23.
I 2. Mosebok kapittel 30 får vi et forbilde på den sanne tilbedelse. Der tales det om røkofferalteret. Og det sies: «Dere skal ikke ofre fremmed røkelse på alteret». 2.Mos. 30:9. En selvvalgt gudsdyrkelse vil Gud ikke ha. Kol. 2:23. Dette understrekes også i 2.Mos. 30:37-38: «Dere må ikke lage røkelse med denne blanding til eget bruk. Hellig for Herren skal den være for deg. Den som lager maken til den for å nyte lukten av den, han skal utryddes av sitt folk».
Gjennom tilbedelsen er det Gud som skal tilfredsstilles. De hellige trer fram for Gud i tilbedelse, når de ser hvem han er. Det så skaren som sto ved glasshavet, med Guds harper i hånd. Åp. 15:2. De ble ikke imponert av dyret, og ville derfor ikke være med i tilbedelsen av det. For dem var Gud så mye større, så bare han skulle tilbes: «Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig». Åp. 15:4.
Med dette synet på Gud blir det naturlig å istemme: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, han som var og som er og som kommer»! Åp. 4:8. Dette synet kan bare Guds Ånd skjenke vår ånd. Med et åndelig syn på Gud som er Ånd, kan vi så tilbe ham i ånd og sannhet.
