Efeserbrevet er et fangenskapsbrev som ble skrevet fra Roma. Paulus var der, siden han hadde innanket sin sak for den romerske keiser. Det kunne han, siden han var født med romersk borgerrett (Apg 22,28).
Men Paulus var også jøde og merket med omskjærelsens tegn (Rom 4,11). Det vitner om at han tilhørte Israel, Guds eiendomsfolk. Dette folket var utvalgt av Gud og forløst av ham fra fangenskapet i Egypt. I den anledning inngikk Gud en pakt med folket ved Sinai. Israel aksepterte denne avtalen, og sa samstemt: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre» (2Mos 19,8). De bygde til og med en helligdom for Herren, så han kunne bo midt iblant dem (2Mos 25,8).
Dermed begynte han som troner i himmelen, å trone på jorden. Salmisten uttrykker det slik: «Da Israel dro ut av Egypt, da Jakobs ætt dro ut fra et folk med fremmed språk, da ble Juda hans helligdom, Israel hans rike» (Sal 114,1-2).
Ved Sinai ble det altså tydelig at Israel var annerledes enn hedningene. De hadde sine ulike konger, men Israel hadde Herren som konge. Som et forløst folk, stemte de i denne lovsang: «Herren skal være konge i all evighet» (2Mos 15,18).
Lignende lød siden i Israel fra dommeren Gideon: «Jeg vil ikke herske over dere, og min sønn skal ikke herske over dere. Herren skal herske over dere» (Dom 8,23). Selv kong David kunne si: «Jeg vil opphøye deg, min Gud, du som er kongen» (Sal 145,1).
Men allerede på profeten Samuels tid kom dette kravet fra Israels eldste: «Sett nå en konge over oss til å styre oss, slik som alle folkene»! (1Sam 8,5). Dette satte i gang en utvikling i Israel, så profeten Esekiel måtte komme med dette budskapet: «Ta luen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer. Det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er» (Esek 21,26-27).
Når Gud vendte opp ned på det som var, så førte det til at herligheten vek bort fra Israel og at folket ble bortført til Babylon. Hedningefolkenes tider begynte da Jerusalem ble tråkket ned av hedninger (Luk 21-24).
Vi merker oss at i denne perioden kalles Herren for «himmelens Gud» (Esr 1-2; Dan 2,18). Vel kom Israel tilbake fra fangenskapet i Babylon etter 70 år. Men herligheten vendte ikke tilbake, selv om det andre tempel ble reist.
Men Paulus som jøde kunne si i Brevet til efeserne 1,12: «Vi som forut hadde håpet på Kristus». Dette håpet virkeliggjøres for Israel ved at Kristus blir født i Betlehem. Det er herlighetens konge som kommer til dem. Det stadfestes av de gjerninger han gjør.
Kap. 1-10 hos Matteus taler om dette. Der får vi høre at Jesu budskap til dem er: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær»! (Mat 4,17). Kongen i dette riket var nå i deres midte, og dermed var Guds herlighet igjen til stede i Israels leir.
Men kongen møtte ikke mottagelighet hos sitt folk, men derimot motstand. Kap. 11-15 hos Matteus taler om dette. Forløperen døperen Johannes blir halshogd og Jesus selv må konstatere at de er en ond og utro slekt (Mat 12,39). Det hele kulminerer i folkets forkastelse av Kristus. Det omtales i kap. 16-28 hos Matteus.
I sin siste offentlige tale til folket roper Jesus gjentatte ve over deres ledere, som har villedet dem. Så selv om Kristus oppstår fra de døde, så forlater han Israel 40 dager etter oppstandelsen.
Istedenfor at riket for Israel blir gjenreist, så skjer det som Jesus varslet: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket» (Luk 12,32).
Ti dager etter Jesu himmelfart skjer dette. Flokken som var samlet på pinsedagen, får del i herligheten. Johannes sier at Kristus «gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far» (Åp 1,6). Dette kongeriket av prester er virkelig i Guds nærhet: «Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus» (Ef 2,6).
Guds barn i denne nådens tid er altså rikets barn. Men vel å merke som Brevet til Filipperne 3,20 egentlig sier: «Vi har vår borgerrett i himmelen». Det er der oppe at Guds herlighet befinner seg i dag.
Det ga Stefanus klar beskjed om til Det Høye Råd: «Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd» (Apg 7,55). For jøder nytter det ikke å lete etter herligheten i noen jordisk bygning i dag. En får heller oppfordringen: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære» (Heb 13,13).
Men Kristus er løsningen ikke bare for jøder, men også for hedninger i denne tid. Apostelen sier derfor til disse: «Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere» (Ef 2,19). Altså ikke annenrangs borgere, men borgere på like fot med troende jøder.
Dette Guds rike er i dag et himmelsk rike, så lenge Jesus bygger sin menighet fra himmelen.
Kristus er jødenes konge, men han befinner seg fortsatt i himmelen. Dette er i samsvar med Hoseas profeti: «I mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste» (Hos 3,4.) Men profeten sa noe mer: «Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager» (Hos 3,5).
De siste dager vil medføre et særskilt alvor for Israel. For folket vil da være i trengsel (5Mos 4,30). I sin nød vil de da rope til ham som kan frelse dem. Da vil Jesus «hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt» (Luk 18,7).
Hvilken rett det er, er nettopp borgerretten til Guds rike. Herren er fast besluttet på å gjenreise riket for Israel (Apg 1,6; Jes 9,7). Men Herren gjør ikke dette før folket viser villighet: «Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag» (Sal 110,3).
Da skjer den store omveltningen: «På den tiden skal de kalle Jerusalem Herrens trone» (Jer 3,17). Og det fører til de store ringvirkninger: «Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet» (Hab 2,14).
