DERFOR SKJELVER ISRAELS DOMMERE

Den 13. januar 2022 ble det plutselig kjent i Israel gjennom en medielekkasje at det foregikk hemmelige forhandlinger om et retts-kompromiss i straffesaken mot tidligere statsminister Benjamin Netanyahu.

Utkastet til retts-kompromiss (eng: «plea bargain») skulle angivelig bestå i at riksadvokaten frafaller anklagen om bedrageri og korrupsjon, men at Bibi Netanyahu må «tilstå» moralsk forgåelse i form av «tillitsbrudd». Bibi (72) må da trekke seg fra politisk virksomhet i noen år. Men han risikerer ikke fengselsstraff.
Nyhets-lekkasjen utløste sjokk-reaksjoner i særlig tre israelske miljøer.
(1) Riksadvokatens kolleger i de sentrale statsadvokat-embetene skal være blitt rasende fordi sjefen deres hadde ført forhandlingene alene, uten innspill fra fagmiljøet sitt.
(2) Israels ledende presse-kommentatorer i venstre-mediene ble like rasende. I over seks år med nådeløs kampanje-journalistikk har de kjempet drabelig for å få Bibi buret inne i et fengsel.
(3) Det tredje miljøet som ble rammet av sjokkbølgen var på den andre siden de folkevalgte politikerne. Der var reaksjonene to-delt.
 
De parti-politiske konsekvensene.
Israels folkevalgte politikere er nemlig delt på midten i synet på Bibi. Nesten halvparten hyller et Bibi-fiendtlig slagord som sier «Samme hvem, bare ikke Bibi». Det slagordet har venstresiden til og med fått enkelte politiker-topper på høyresiden til å adoptere. Den sittende statsministeren, Naftali Bennet, er en av dem. Han ble i juni 2021 statsminister fordi venstresiden sa til seg selv at «vi skal alltids tåle en høyreorientert statsminister en stund til, bare han ikke heter Bibi».
Og akkurat det synspunktet er nå selve limet som holder den ultra-brede regjerings-koalisjonen sammen. I samme øyeblikk som korrupsjons-straffesaken mot Bibi eventuelt faller bort, vil det negative lim-stoffet falle bort. Og da er det ingen som er i tvil om at Bennet-regjeringen faller.
Også andre parti-politiske konsekvenser faller i øynene: Når Bennet-koalisjonen faller, vil høyresiden danne regjering med Bibis etterfølger fra Likud som ny statsminister. Og da vil høyresiden ha rent flertall.
Opptil to av de tre små høyre-partiene – som svek klassisk sionisme ved å gå inn i Bennets post-sionistisk regjering – ville med stor sannsynlighet også bli borte, senest ved neste valg. Det gjelder både Bennets eget lille parti, Jamina, og justisminister Gideon Saars lille parti, Tiqva Khadijas.
Internt i Likud utløste ryktene om et retts-kompromiss et antall manøvreringer fra mulige Bibi-etterfølgere. Men innen Likud står lojalitets-idealet overveldende sterkt sammenlignet med nesten alle andre partier i Israel. Den alt overveiende tonearten innen Likud handlet om ubrutt lojalitet mot Bibi. – Likuds toppleder-valg kan fortsatt vente til man faktisk vet om stillingen blir ledig, sier de fleste tålmodig.
 
Medienes Bibi-hatere.
Etter det første nyhets-sjokket den 13. januar har mediene i Israel skrevet kilometer-vis med tekster om det mulige retts-kompromisset. En trend ble straks overtydelig: De toneangivende Bibi-haterne ønsket å male bildet av kompromisset mest mulig negativt for Bibi.
I selve konklusjonen delte kommentariatet seg noenlunde på midten. Noen mente (som for eksempel sjefredaktør Jaakov Katz i The Jerusalem Post) at Bibi burde si ja til kompromisset. Andre (som for eksempel sjefredaktør David Horowitz i The Times of Israel) mente at riksadvokaten burde skrinlegge kompromisset.
Men bak den sprikende konklusjonen rådde det konsensus om de underliggende premissene. Man antok som en ren selvfølge at det var Bibi selv, eller medlemmer av advokat-teamet hans, som hadde tatt initiativet til de hemmelige forhandlingene. Man antok også at valget av tidspunkt var direkte linket til datoen 31. januar 2022. For den datoen blir riksadvokat Mandelblit pensjonist. Og dette siste er utvilsomt et viktig motiv.
 
Retts-apparatets (parti-)politisering.
Det er riksadvokat Avikhai Mandelblit som har båret det juridiske og moralske ansvaret for tiltalen mot Bibi. Halve Israel tenker at riksadvokaten da har gått venstresidens og post-sionistenes ærend og misbrukte retts-apparatet i en rent parti-politisk ideologi-kamp.
Viser retts-prosessen at riksadvokatens anklager holder vann, da blekner kanskje dette synspunktet gradvis bort. Men viser rettssaken at klagemålene er tynne og sære og båret av vrangvillig fakta-tolkning, da styrkes mistanken om parti-politisk misbruk av rettsapparatet.
Nå har rettsforhandlingene i Jerusalem Lagmannsrett pågått i tre-kvart år. Særlig to av de 300 vitnene har vært gjennom langdryge avhør. Det har avtegnet et foreløpig inntrykk. Det mest prominente vitnet var en tidligere presse-medarbeider av Bibi. Men han ble av politi og påtalemakt tvunget til å bli anti-Bibi-vitne.
 
Politi-overgrep mot nøkkelvitne.
Da mannen slapp til i vitneboksen, fortalte han i stor detalj hvordan tvangen hadde foregått. Bibi-hatende politifolk varetekts-fengslet mannen uten rettskjennelse i ni nådeløse dager. De holdt ham søvnløs i en overfylt og lus-befengt fengsels-celle full av berusede kriminelle. Så hentet de ham til avhør i Øko-krim-huset – i et narrespill der mannens hemmelige elskerinne satt åpenlyst i vestibylen mens mannen i håndjern ble ført forbi. Mannen ble livredd for ekteskapet sitt. I panikk kapitulerte han og undertegnet statsvitne-erklæringen. Deretter begynte Øko-krim å lære ham opp til hva han skulle si mot Bibi i vitneboksen.
Men mannen var og ble Bibi-tilhenger. Og en av de første tingene han gjorde som vitne var å frata påtalemyndigheten beviset for såkalt «korrupt intensjon». Det er ett av retts-kriteriene i korrupsjonssaker. – Bibi tenkte aldri at det å forhandle med nettavisen Walla om oppslag-vinklinger var en korrupt handling, erklærte vitnet. Til aktoratets store forskrekkelse.
De som sysler med å tolke de tre dommernes reaksjons-mønster under retts-forhandlingene mener også ha observert et annet punkt der saken går dårlig for riksadvokaten. Minst én av de tre lagdommerne synes å ha adskillig motvilje mot det omtolkede korrupsjons-kriteriet som tiltalen er avhengig av.
 
Det omtolkede korrupsjons-begrepet.
I korrupsjons-saker flest handler bevisene primært om penger. Tidligere statsminister Ehud Olmert ble for eksempel dømt til fengsel da det ble bevist i retten hvordan dollar-bunkene hadde beveger seg tvers over skrivebordet hans og inn på konto – i en økonomisk motytelse for et ønsket politisk vedtak. Ingen tviler på at dét var korrupsjon.
Men forestillingen om at samtale-prosesser med journalister om vinkling av medie-oppslag kan tolkes som korrupt motytelse for et foran gående politisk vedtak – handler om ganske mye mindre håndfaste bevis-spørsmål.
Istedenfor de håndfaste dollar-bunkene må dommerne synse på til dels hårfine overskrift-vinklinger over lang tid. Og man må gjette på om overskrift-vinklingene over tid ville ha vært annerledes hvis den foran gående fusjons-godkjennelsen var blitt annerledes. Etter den slags gjettverk og synsing må dommerne dessuten «telepatisk» gjette seg til om statsministerens handlet med det som kalles «kriminell intensjon» under disse journalist-samtalene.
Observatørene synes altså å mene at minst én av de tre lagdommerne er ytterst kritisk til dette omtolkede korrupsjons-kriteriet, som ellers også mangler ryggdekning i Straffeloven. Og som heller ikke fins i noen andre rettsstaters straffelover.
Slike observasjoner gjennom tre-kvart år tyder altså på at riksadvokat Mandelblits retts-prosess mot Bibi kanskje går mindre bra. Og her er det vi kommer til en viktig sak som de Bibi-fiendtlige mediene ikke liker å fokusere på: Kompromissets sanne initiativtaker.
 
Den mystiske initiativtakeren.
Mediene hevdet fra første dag at det måtte være Bibis advokater som hadde bedt om kompromiss-forhandlinger fordi de tenkte at Bibi kunne tape. Men så viser det seg at mediene tok fullstendig feil. Det var ikke Bibis advokater som hadde bedt om kompromiss-forhandlinger. Slett ikke.
Ut av tussmørket steg det helt uventet frem en pensjonert juridisk eminense av høyeste rang. Han heter Aharon Barak. Oldingen er kanskje det nærmeste Israel kommer til å ha adel. For Aharon Barak var i sin tid en legendarisk justitiarius i Høyesterett. Og på 1990-tallet var det han som sto bak den såkalte «juridiske revolusjonen» i det israelske rettssystemet, det som også kalles «innføringen av juridisk aktivisme». Rettsfilosofien går i korthet ut på at Høyesterett kan overprøve vedtak i både regjering og parlament, hvis dommerne mener de ikke holder mål.
Etter dette har Israel i 30 år levd med en vedvarende konstitusjonell krise.
 
Israels konstitusjonelle krise.
Norge gjennomlevde en konstitusjonell krise i 1884. Den endte med at vi innførte parlamentarisme. I den israelske krisen er det den nye juridiske aktivismen som er kjernepunktet. For hvis dommerne blir stående over både den lovgivende makten i parlamentet og den utøvende makten i regjeringen, da blir selve folkestyre-prinsippet underlagt et juridisk oligarki (= fåmannsvelde).
Israel har som alle sunne demokratier maktens tredeling: lovgivende, utøvende og dømmende makt. Men de siste 30 årene har juristene hatt et overtak på de folkevalgte i kraft av dommer Baraks 30 år gamle juridiske teori. I det israelske systemet er ellers riksadvokaten samtidig også regjeringsadvokat. Også det er en rolle-blanding som gang på gang har skadet de folkevalgtes lovgivende suverenitet.
I Norge mener nesten alle at det er den folkevalgte lovgiver-viljen som skal overstyre. Men i Israel har man i 30 år måttet leve med et vedvarende juridisk opprør mot dette parlamentariske basis-prinsippet.
Og nå viste det seg altså plutselig at det var den celebre opphavsmannen til jurist-opprøret for 30 år siden, som selv og på egen hånd tok initiativet til det hemmelige Bibi-kompromisset. Først overfor Bibis advokater, deretter overfor riksadvokat Mandelblit.
 
Derfor skjelver dommere og jurister
Mediene i Israel liker åpenbart ikke å skrive det rett ut. Men det er ingen tvil om at bekymringen blant jurister og dommere under Bibi-saken er stor. Store deler av fag-lauget skjelver for en mulig mot-revolusjon mot den juridiske revolusjonen.
Allerede på Bibi-sakens åpningsdag den 24. april 2021 ble dommer-lauget rystet og skremt. For da stilte høyresidens folkevalgte massivt opp rundt Bibis tiltalebenk i en u-misforstålig solidaritets-demonstrasjon, som hadde tydelig brodd mot den urettferdige rettsforfølgelsen.
Mediene hadde håpet på et avslørende bilde av en ensom og jaget statsminister alene på en tiltalebenk. I stedet fikk de bilde av en hærskare folkevalgte i solidarisk ring rundt Bibi.
Det er på denne bakgrunnen vi må forstå hvorfor den legendariske dommer-pensjonisten fra selve justitiarius-tronen i Høyesterett nå plutselig lobbyer partene i retning av et kompromiss, bare få dager før riksadvokatens pensjonering.
Veteran-dommer Aharon Barak er en langsiktig tenker. Og nå skjelver han av bekymring. For kjører de liberale juristene Bibi-saken til den bitre enden, risikerer de å få rettssystemets upartiskhet avkledd som parti-politisk overstyrt. Og da kan hele den liberale jurist-aktivismen krasje.
Så solid som den israelske høyresidens flertall egentlig er, både i folkedypet og i parlamentet, risikerer dommer Barak å få den juridiske revolusjonen sin knust under en ny-våknet folkelig og parlamentarisk mot-revolusjon.
 
 
Frykten for grunnsynets undergang.
Det er altså rett og slett frykten for grunnsynets undergang som nå har fått ex-justitiarius Barak til å be Bibi om et kompromiss. Dommere og jurister frykter et folkelig høyreside-opprør hvis de driver Bibi-saken nådeløst videre.

I SKRIVENDE STUND (22.01.22) VET INGEN AV OSS HVA BIBI OG MANDELBLIT KOMMER TIL BAK DE LUKKEDE DØRENE. MEN PERSONLIG GJETTER JEG PÅ AT BIBI UTMERKET GODT SKJØNNER HVOR NERVØSE JURISTENE ER. DERFOR KAN DET GODT TENKES AT HAN VELGER Å SPENNE DEM ENDA MER PÅ PINEBENKEN.