Evangeliet til jødene
Profetordet til menighetene

Guds folk - Et forløst folk

         Av Charles Hansen 2017

Gud vil at hans folk skal oppleve frihet. Det ble tydelig uttrykt av presten Sakarja: «Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det»! Luk. 1:68. Begrepet forløser ble brukt om den som kjøpte sin slektning fri fra trelldom under en fremmed. 3.Mos. 25:47-49. Overfor Israel står Herren i et nært forhold. Det er et far- sønneforhold. 2.Mos. 4:22. Det innebærer at Gud har innløsningsplikt overfor sitt folk. Jes. 52:3. Herren kan derfor si til Israel: «Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min». Jes. 43:1. Ingen mennesker kunne gjøre dette for Israel. Dette begrunnes i Salm. 49:8-9: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham – for utløsning av deres sjel er for dyr»

At Gud var villig til å forløse Israel, ble demonstrert da han steg ned og ble menneske. Hebr. 2:14-15 sier: «Da nå barna har del i blod og kjød, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid». At Gud kan forløse Israel, ble demonstrert da forløsningens pris ble betalt på Jesu kors: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller med gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam». 1.Pet. 1:18-19. I kraft av løsepengen Jesus er Israel blitt utfridd gjennom historien. 

Profeten Jesaja kunne si: «Ryst støvet av deg, stå opp, ta sete Jerusalem! Gjør deg løs fra båndene om din hals, du fangne Sions datter! For så sier Herren: For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst. Ja, så sier Herren Herren: I sin første tid dro mitt folk ned til Egypt for å bo der som fremmed, og siden undertrykte Assur det uten noen rett». Jes. 52:2-4. Israel selv erfarte utgangen fra både Egypt og Babel ved tro. Om utgangen fra Egypt heter det: «Ved tro gikk de gjennom Rødehavet, som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det, druknet de». Hebr. 11:29. Og om utgangen av Babel heter det i forbindelse med perserkongen Kyros’ befaling: «Og Judas og Benjamins familieoverhoder, likesom prestene og levittene, alle de som hadde fått sin ånd vakt av Gud, gjorde seg da klar til å dra opp for å bygge Herrens hus i Jerusalem». Esr. 1:5.

Israels forløsning har i historien hovedsakelig vært en forløsning på det ytre plan. Bare en rest av Israel har fått erfare forløsningen på det indre plan. Derfor kan Paulus slå fast: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel». Rom. 9:6. Dette samstemmer med Jesu ord til jøder i et ordskifte med dem: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen. Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri». Joh. 8:33-36.

Overfor menigheten står Guds Sønn, Jesus Kristus, i et nært forhold. Det er et søskenforhold, der Kristus er «den førstefødte blant mange brødre». Rom. 8:29. Dermed kunne Kristus bli menighetens forløser. Men han var også villig til å bli menighetens forløser. Rut 4:1-10. Paulus kan slå fast: «Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den». Ef. 5:23. Dermed har det funnet sted «en død til forløsning». Hebr. 9:15. Denne forløsning gjelder for den nåværende tid hovedsakelig på det indre plan. Ef. 3:16. Menigheten får i kraft av forløsningen være skyldfri, slik Paulus uttrykker det i Ef. 1:7: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse». Og menigheten får i kraft av forløsningen også være frigjort fra syndens makt, slik apostelen uttrykker det i Rom. 6:14: «Synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden».

For menigheten blir det da viktig å ikke falle ut av denne faste nådestand. I Gal. 5:1 heter det: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk». Da venter det en fremtidig forløsning av menigheten. Ef. 1:14. Denne kommende forløsning vil hovedsakelig skje på det ytre plan: «Vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning». Rom. 8:23.

Som for menigheten, venter det også for Israel en fremtidig forløsning. Emmausvandrerne sa jo om Jesus: «Vi håpet at han var den som skulle forløse Israel». Luk. 24:21. Men det skjedde verken på pinsedagen eller i år 70 e.Kr. Apg. 1:5-6. Luk. 21:20-26. Men det skal skje når tiden for dette er inne, ifølge Jesus: «Dere skal ikke se meg før den tiden kommer da dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn»! Luk. 13:35. Da skal det skje noe på det indre plan med jødene: «Ja, da skal deres uomskårne hjerte ydmyke seg». 3.Mos. 26:41. Da kommer denne indre forløsning for Israel: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd skal jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem». Esek. 36:26-27. Men da kommer også en ytre forløsning for dem: «For jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og forbarme meg over dem». Jer. 33:26. For både menigheten og Israel gjelder altså Jesu løfte: «Deres forløsning stunder til». Luk. 21:28.