GUDS FOLK - ET HELLIG FOLK

Evangeliet til jødene
Profetordet til menighetene

Guds folk - Et hellig folk

       Av Charles Hansen 2017

Israel er Guds jordiske eiendomsfolk. 5.Mos. 7:6. Det begynte med bare èn person, Abraham. Jes. 51:2. Det utviklet seg til å bli en flokk på 70 personer som dro ned til Egypt. 1.Mos. 46:27. Under oppholdet i Egypt som varte i 430 år, ble Israel til et tallrikt folk. Apg. 7:17. Dette tallrike folket får første gang høre at det var «et hellig folk», da det var kommet til Sinai. 2.Mos. 19:6. Bakgrunnen for denne betegnelsen var at Israels folk var blitt skilt ut fra Egypt og innviet til Gud. 2.Mos. 3:8. 19:4. Som et adskilt og innviet folk, var Israel blitt satt til side for Gud. En som skjønte dette, var profeten Bileam. Han sa: «Se, det er et folk som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke». 4.Mos. 23:9.

  Byen Jeriko er gravd frem

Herren ville bruke Israel som et redskap. Midt i en verden med avgudsdyrkelse, skulle Israel ha denne oppgaven: «Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne det og tro meg og forstå at jeg er Gud. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er Herren, og uten meg er det ingen frelser». Jes. 43:10-11. Som et hellig folk skulle Israel illustrere for folkene velsignelsen ved å tjene den sanne Gud, slik David uttrykker det: «Herre, ingen er som du! Det er ingen Gud uten deg, etter alt det vi har hørt med våre ører. Og hvor finnes det på jorden et eneste folk som ditt folk Israel, et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulle være hans eget folk»? 1.Krøn. 17:20-21.

Som et hellig folk skulle Israel motta, bevare og formidle hellige skrifter til folkene, slik Moses uttrykker det: «Se, jeg har lært dere lover og bud, slik som Herren min Gud bød meg, for at dere skal gjøre etter dem i det landet dere drar inn i og skal ta i eie. Så skal dere da ta vare på dem og holde dem, da vil andre folkeslag se for en visdom og forstand dere har». 5.Mos. 4:5-6. Og som et hellig folk skulle Israel bli den menneskelige kanal for Messias, slik Paulus uttrykker det: «Han som etter kjødet er kommet av Davids ætt». Rom. 1:3.

Menigheten er Guds himmelske eiendomsfolk. Hebr. 3:1. Tit. 2:14. For menigheten begynte det med èn person, Kristus, som ga seg selv for den. Ef. 5:25. Den utviklet seg til å bli en flokk i Jerusalem. Apg. 4:32. 

Siden menigheten vokste ved Den Hellige Ånds hjelp, ble den til et folk. Peter kan si: «Dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn». 1.Pet. 2:10. Menigheten blir også kalt for «et hellig folk». 1.Pet. 2:9. Den er satt til side for Gud for å være hans redskap. Menighetens oppgave blir sammenfattet i apostelens ord: «Gjør alt uten knurr og tvil, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og forvendt slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder fram livets ord». Fil. 2:14-16. Når livets ord blir holdt fram, så frelses mennesker fra jordens navle og til jordens ende. Apg. 1:8. Men dette livets ord har også innvirkning på englene. «Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen», heter det i Ef. 3:10.

For å fylle sin oppgave som Guds folk, fikk både Israel og menigheten høre: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig». 3.Mos. 11:44. 1.Pet. 1:16. I Israels historie ser vi i perioden fra lovgivningen på Sinai til bortføringen til Babel, at folket kom på avveie ved å blande seg med folkene. Hos. 7:8. Fra det babylonske fangenskapet kom folket på avveie ved å isolere seg fra folkene. Luk. 18:11. Men hele tiden i Israel har det vært en rest av folket som har holdt seg på Guds vei. Derfor heter det i Jes. 6:13: «Likesom det blir en stubb igjen av terebinten og eiken når en feller dem, slik skal en hellig sæd være den stubb som blir igjen av folket». Denne hellige resten har virkelig brakt «åndelige goder» til folkene. Rom. 15:27.

I menighetens historie må en også si at den er kommet på avveie, i form av vranglære og umoral. 1.Tim. 4:1-3. Åp. 2:20. 3:16. Men de trofaste i Guds menighet har holdt fast på hans ord og ikke fornektet hans navn. Åp. 17:14. 3:8. Ut i fra den levende Guds menighet har Herrens ord fått lyde ut og båret frukt. 1.Tess. 1:8. 2:13. Derfor står Guds utvelgelse av både Israel og menigheten fast. Om Israel heter det: «Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han skal ikke slippe deg og ikke la deg gå til grunne. Han skal ikke glemme pakten med dine fedre som han stadfestet med ed». 5.Mos. 4:31. Og om menigheten heter det: «Dødsrikets porter skal ikke få makt over den». Matt. 16:18. 

I fremtiden møter vi derfor Israel som «Den Høyestes hellige» som får ta Guds rike i eie, som det første av folkene. Dan. 7:18. Jer. 31:7. Vi møter menigheten som «de hellige» som skal herske sammen med Kristus. 1.Kor. 6:2. Åp. 20:6. Og i den hellige byen det nye Jerusalem skal Guds hellige folk være til stede, representert av både Israel og menigheten. Åp. 21:12.14.