Av Thor Evje 2007.12.13
Et oppgjør med «erstatningsteologien»
I de nytestamentlige skrifter finner vi mange utsagn som viser hva de første kristne trodde på og hva det ble undervist om når det gjaldt endetiden. De bygget sin tro på Jesu undervisning og profetiene som også taler om løftene til Israel. Ikke minst forteller Åpenbaringsboken på sin måte om de troendes kamp som ender med Guds rikes endelige gjennombrudd: En gang skal Guds bolig være hos menneskene. «Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte». Åp 21:3–4.
Statuen av Henrik Wergeland i Wergelandsparken i hans hjemby Kristiansand. Wergeland er den mest elskede og kjente nordmann blant jødene verden over. Hver 17. mai legger jødene i Norge ned krans på hans gravsted. Foto: Ole Bernhard Sørbøe
Johannes åpenbaring er et viktig dokument for foståelsen av de troendes forventning i nytestamentlig tid. Boken tar Jesu undervisning om de siste ting og profetiene på alvor, og viser at verden må gjennom en rekke alvorlige hendelser før Jesus kommer tilbake som dommeren og gjenoppretter alle ting.
1. Profeti og oppfyllelse
Flere oppfatninger
Mange er opptatt av Bibelens profetier. Noen forsøker ut fra bibelske utsagn å regne ut når gjenkomsten finner sted, til tross for at Jesus sier at ingen vet dagen og timen. Andre setter sammen ulike profetord og lager et skjema over profetier som skal oppfylles i kommende dager: Det tales om Antikrist, den store trengsel, menighetens bortrykkelse, riket for Israel og Jesu gjenkomst til dom.
Forsøk på veiledning
Siden folk har fart vill, og andre er ført vill i slike spørsmål, er mange opptatt av å veilede om disse ting. En slik veiledning finner vi i et lite Sjalomhefte med tittelen: «Profeti og oppfyllelse», skrevet av nå avdøde professor i GT ved MF, Ivar P. Seierstad. Jeg siterer fra s. 10–11:
Profetienes oppfyllelse
«Flere av de løftene Gud gav fedrene og Israel, fikk sin nærmeste oppfyllelse ved signingsgoder og frelseshandlinger som ble folket til del allerede i den gamle pakt. De var med og banet veien for noe enda høyere som skulle komme. Under trofast oppfyllelse av disse løftene førte Gud verket sitt videre fram mot det fulle gjennombruddet i Jesus Kristus.
Mange av de gammeltestamentlige løftene peker også helt fram og like hen til dette gjennombruddet, idet de taler om den fullkomne representanten for Guds kongevelde på jorden, den messianske hersker, og om den frelsestilstand som er målet for Guds veier.
Profetiene og Jesus Kristus
Det er altså slik med all bibelsk profeti: Den er vendt mot Guds gjerning i Jesus Kristus. De løftene som ikke er helt oppfylt ved Guds gjerning fram til Sønnens jordeliv, død og oppstandelse, vil få sin fulle oppfyllelse ved det kongevelde som Kristus utøver fra sitt sete ved Guds høyre hånd, og ved hans komme på den ytterste dag, «For så mange som Guds løfter er, har de fått sitt ja i ham. Derfor sier vi også ved ham vårt Amen, til Guds ære.» 2 Kor 1:20.
Så langt sitert fra dette heftet.
Ikke plass for «Riket for Israel»/Tusenårsriket
I heftet er det skrevet mange kloke ord om forståelsen av profetiene og deres oppfyllelse. Jeg kan fullt ut istemme mye av det Seierstad skriver. Men én ting slår meg: Her er det ikke plass til «Riket for Israel» eller Tusenårsriket om dere vil.
Heftet legger meget riktig vekt på at evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag fram til Guds rikes gjennombrudd gjennom dom og frelse. Men siden Seierstad ikke har plass til noe «Rike for Israel», er jeg samtidig redd for at visse aspekter ved Bibelens fremtidsprofetier blir borte.
Forskjell mellom profeti og oppfyllelse
Seierstad legger stor vekt på forskjellen mellom profeti og oppfyllelse. Spesielt går han ut mot tanker mange gjør seg ved å lese profetiene om et jordisk rike der Messias hersker som konge. Det er lett å danne seg motforestillinger til disse tanker: Hvordan kan den himmelske Kristus noen gang tenkes som en jordisk og til og med jødisk konge?
Seierstad gjør også helt riktig oppmerksom på at i GT-lig tid var nasjonen og menigheten identiske. Da falt Riket sammen med det organiserte folk.
Israel erstattes med kirken
Men så legger han til: I den nye pakt derimot gjelder Jesu ord: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Joh 18:36 (s. 20). Etter hans mening betyr dette en viktig endring: I oppfyllelsen av profetiene til Israel har vi nå istedenfor det konkrete folk Israel og dets politisk-sosiale organer fått den usynlige virkelighet som heter den hellige, allmenne kirke. Det er samfunnet av alle dem som Kristus regjerer ved Ånden og nådemidlene ut over hele jorden. (s. 21) Det ble ikke en jordisk kongetrone i Jerusalem Messias kom til å bestige, men den usynlige kongsstol i den himmelske verden. Oppfyllelsen ligger altså på et langt høyere plan enn det profetiske bilde. Og dog er det en virkelig oppfyllelse av den gammeltestamentlige profeti, kan vi lese videre i heftet s. 22.
Veiledning eller villedning?
Er dette veiledning eller villedning? Hvis det som jeg har sitert fra sjalomheftet, er den fulle og hele sannhet om profetienes oppfyllelse, tenkte altså Gud i virkeligheten på kirken eller menigheten da han gav sine løfter til Israel. Israel er bare et forbilde og et skyggebilde på det som skulle komme. Men kan det være riktig at det er på en slik måte Herren oppfyller sine løfter til Israel som folk?
«Erstatningsteologi»
I en slik anvendelse av profetiene blir profetiene om riket for Israel tolket som profetier om kirken/menigheten i en høyere og åndelig forståelse. Israel blir erstattet av menigheten. Derfor kaller vi denne tolkningen av profetiene for «erstatningsteologien».
Er denne tolkningen av profetiene riktig har alle som leser de profetiske løftene om en fremtid for Israels folk i deres eget land og ment at de faktisk gjaldt Israel, tatt feil. Da har Israels gjenkomst til landet i vår tid ikke noe som helst med løftene og profetiene å gjøre.
Denne forståelsen av Israels-profetiene har vært toneangivende i teologiske kretser helt siden 2 – 300-tallet. Israel betraktes som ute av bildet etter at de forkastet Jesus som sin Messias. Kirken og menigheten er ifølge denne teologien å forstå som det nye Israel og det nye Guds folk. Derfor har det vært svært vanskelig å få gehør for at dagens Israel har noe som helst med oppfyllelsen av profetiene å gjøre.
Denne teologien avspeiles også i følgende setning i trosbekjennelsen: «Sitter ved Faderens høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.» Det er ikke plass til noen oppfyllelse av profetiene til Israel her.
Før Israel ble gjenopprettet som stat i 1948, var det mange skråsikre uttalelser fra teologisk hold om at Israel aldri kom til å bli gjenreist selv om legfolk og lekpredikanter som leste Bibelens profetier, hevdet noe annet.
Selv etter at staten Israel ble gjenopprettet har det fra fagteologisk hold vært vanskelig å endre syn. Sjalom-heftet som jeg henviser til, ble trykket så sent som i 1979. Det er en lett bearbeidet utgave av en artikkel som Seierstad skrev i 1951. Til tross for at det var gått så mange år etter Israels gjenopprettelse i 1948, ser lite ut til å ha endret seg.
2. Erstatningsteologien – et feilspor
Vi har nå vist til erstatningsteologiens tanker om profeti og oppfyllelse. Vi går så videre og spør:
Stemmer erstatningsteologien med Skriften?
Det er flere grunner til å stille dette spørsmålet. Profeten Esekiel sier da vitterlig i kap. 36: «Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Og jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene… Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere… Da skal dere få bo i landet jeg gav dere fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.»
Profetiene tolkes åndelig
Det skal godt gjøres å tolke dette og lignende skriftord åndelig. Men erstatningsteologien gjør sitt ytterste for å få det til. Israel som folk og land erstattes av en annen og «høyere» virkelighet. Israel får beholde forbannelsen og dommen, mens løftene til Israel blir omtolket til åndelige størrelser og blir ord og løfter som gjelder kirken og det usynlige Guds rike. For Jesus sa jo at hans rike ikke er av denne verden.
Jeg har ingen problemer med å se at mange profetord peker lengre og dypere enn en rent bokstavelig forståelse av dem, og at åpenbaringen i Jesus Kristus har gitt oss en utvidet forståelse av mange løfter i Bibelen. Ikke minst i Jesajaboken er det profetier som peker lenger utover enn til Israels fremtid i sitt land. Men alle profetiene om Israels fremtid kan ikke tolkes bare åndelig!
Erstatningsteologene synes ikke å ta konsekvensen av at en og samme profeti kan oppfylles på flere måter. Profetiene viser også, som Seierstad ganske riktig sier, til en utvidet og åndelig virkelighet som profetene dengang ikke så. Den samme måten å tolke profetiene på kan vi finne i vårt NT. Men dette betyr ikke at den konkrete oppfyllelsen av løftet til Israel samtidig faller bort.
Jødiske skriftlærde sier det omtrent slik: Å granske Skriften er som å se på havet. Først ser du overflaten, den bokstavelige betydningen. Men etter som du kommer nærmere havet, begynner du å se ned under overflaten, og når du kommer utpå, kan du se ned i dypet.
Andre argumenter fra erstatningsteologisk hold
Erstatningsteologene har flere argumenter for hånden til støtte for sitt syn: Bare de profetiene som er gjentatt i NT har gyldighet. Siden landløftet til Israel ikke er gjentatt der, har det derfor ingen gyldighet.
For å få denne forståelsen til å stemme med de bibelske profetiene, hevder de at profetiene om bosetting i landet ble oppfylt ved gjenkomsten fra Babel.
Men dette stemmer jo ikke for Esekiels profeti i kap. 36. Der sier ikke profeten at folket kom tilbake fra bare ett land, Babylonia, men fra «alle land som de var drevet bort til». Likeledes hører vi i denne forbindelsen om en renselse i vann og en omskaping av hjertene – noe som jeg ikke kan se har funnet sted før nytestamentlig tid.
Ensidig skrifttolkning
Jeg er redd for at erstatningsteologene bedriver en altfor ensidig skrifttolkning, selv om de finner støtte for den utvidede forståelsen av profetiene i NT. Men det betyr ikke samtidig, som nevnt tidligere, at den konkrete oppfyllelsen faller bort.
Flere grunner til at jeg er uenig
Jeg skal nevne flere grunner til at jeg er uenig i den ensidige erstatningsteologiske måten å tolke Skriften på:
1. Landløftet består
Har Gud virkelig bare gitt Israels folk «åndelige» løfter, og ikke ment det han sa da han lovet Israel en fremtid i landet – rent bokstavelig forstått? Da har i tilfelle ikke Gud vært oppriktig mot sitt folk. Og det er vel ikke en slik Gud vi og Israel setter vår lit til?
Jeg kan ikke forstå det annerledes enn at Gud gjennom sine profeter talte om helt konkrete ting når han sa at folket skulle vende hjem til sitt land og få oppleve en fornyelse i sitt forhold til Gud i hjerte og ånd. Dette har ennå ikke skjedd. Da Peter på pinsedag talte til folket om åndsutgytelsen, henviste han til profeten Joel, se Apg 2:17ff. Men fremdeles har bare en brøkdel av Israel opplevd dette.
Videre talte han til folkets ledere i Apg 3:19–21 og sa: «Gjør derfor bot og vend om, så skal deres synder bli strøket ut. Da skal Herren gi tider med lindring (bokstavelig: oppåndelse), og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han skal være i himmelen inntil den tid kommer da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager av gjennom sine hellige profeter.»
Peters tale viser oss at dette på den tiden hører fremtiden til. Esekiels profeti om det samme er knyttet til at Israel er samlet i sitt land. Derfor må landløftet fortsatt bestå. For Israel har ikke vært samlet i landet siden de ble spredt ikke lenge etter Peters tid.
Til videre støtte for dette henviser jeg til Guds ord til Abram da han var kommet til Kanaan, 1 Mos 12:7: Da viste Herren seg for Abram og sa: «Din ætt vil jeg gi dette landet.» Dette løftet er siden gjentatt mange ganger, selv om Gud også truet med å drive dem ut av landet siden de drev avgudsdyrkelse og gjorde urett. Men alltid lovte han å bringe dem tilbake igjen.
Jesaja kap. 60 taler om Jerusalems herlige fremtid – om hvordan Israels barn kommer langt bortefra (v 4), og i v 60: «I ditt folk skal det bare være rettferdige, de skal eie landet til evig tid.»
Og i Jeremia 3 leser vi: «I de dager skal Judas ætt slutte seg til Israels ætt, og sammen skal de komme fra et land i nord til det landet jeg gav deres fedre til odel og eie.» (v 18).
I tillegg sier Jesus i Bergprekenen 5:5: «Salige er de tålsomme, for de skal arve landet/jorden». Jesus tar ikke dette utsagnet ut fra tomme luften. I Salme 37:11 står det: «Men de tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred.»
Men en bokstavelig oppfyllelse av disse ordene utelukker ikke en åndelig oppfyllelse. Alt det Guds folk som har fått del med Israel i troen på Jesus Messias, kan også ta ordene til seg.
2. Israel ikke forkastet
Gud glemmer ikke sitt folk, Israel, og angrer ikke på sine løfter angående folk og land. Det minner Paulus om i Rom 9–11. Gud har ikke forkastet sitt folk. Allerede Paulus og alle de som på hans tid hadde tatt imot Jesus som Messias, vitner om det. Selv om storparten av Israel på den tiden og senere ikke har anerkjent Jesus som deres Messias, venter Paulus på den dagen da de kommer med i fullt tall, og hvilken betydning det vil få, Rom 11:1–12.
3. Hele Israel skal bli frelst
Paulus taler videre om at Israels fall førte til at frelsen kom til de andre folkene. Hva skal det ikke da bli til når de (Israel) blir godtatt? – Jo, liv av døde! Hele Israel skal bli frelst, Rom 11:15–26.
Her går det svært klart fram at Israels folk har en fremtid. Og hvor har et folk en slik fremtid? Er det ikke nettopp i sitt eget land?
4. Jesu rike
Jesu ord om at hans rike ikke er av denne verden, betyr ikke at Jesu rike bare er en åndelig størrelse. Skriftordet har også en bokstavelig betydning. Det kan uttrykkes slik: I verden men ikke av verden. Jesus talte jo om at hans Far kunne sende mer enn tolv legioner engler til å stri for ham, Matt 26:53. Men hans rike er ikke av en slik karakter. Han fører ikke krig som kongene på jorden. I Guds rike kjempes det med åndelige våpen. Derfor taler Åpenbaringsboken om et sverd som går ut av Jesu munn. Hans ord er hans våpen, og det er en helt annen krig det er snakk om enn med vanlig våpenmakt. Slik er ikke Jesu rike av denne verden.
5. Erstatningsteologien i konflikt med Jesu ord
Erstatningsteologien kommer i konflikt med Jesu ord om vi bare tolker profetien om landet åndelig. Da Jesus var sammen med disiplene før himmelfarten, spurte de om riket for Israel hadde med ånsdsutgytelsen å gjøre. Jesus svarte at tiden for dette ikke er deres sak – men han avviser ikke spørsmålet, Apg 1:6–8. Men disiplenes oppgave var å forkynne evangeliet like til jordens ender.
Samtidig leser vi i Matt 19:28 at Jesus lover at disiplene skal sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. Går det an å tolke det om kirken?
6. Når Gud helliger sitt navn
Bønnen «Fadervår» viser noe vi vanligvis ikke tenker på, men som den jødekristne teologen Marian Eigeles har redegjort for: «Helliget vorde ditt navn,» ber vi, eller «La ditt navn holdes hellig».
Bibelen forteller oss hvordan Guds navn helliges bl.a. i Esekiel 39:7. (Sml. 38:16ff) Guds navn helliges nettopp ved at han tar seg av sitt folk, Israel. Det virker usannsynlig at dette skjer uten at han samtidig viser seg som Israels Gud i det landet han lovet fedrene. Vi ber altså om at Guds løfter til Israel skal gå i oppfyllelse før vi ber om at Guds rike må komme og hans vilje må skje på jorden som i himmelen. Fadervåret ser derfor ut til å ha med både landløftet og den mer åndelige utvidede oppfyllelsen.
7. Kirkehistorien viser at erstatningsteologien er et feilspor
I tillegg viser kirkehistorien i praksis hva erstatningsteologien har ført til: En forakt for jødene, ja, fordømmelse av dem. Resultatet av denne teologien ser vi i de mange jødeforfølgelser gjennom tidene som endte med «holocaust». Fremdeles er antisemittismens gift virksom i samfunnet.
Fordi kirken gjennom århundrene har tolket profetiene åndelig og avskrevet jødene som arvinger til Bibelens landløfter og andre løfter, ja, til og med gitt jødene skylden for at Jesus ble drept på korset, har ikke kirken hatt tilstrekkelig åndskraft til å motstå alt dette forferdelige som har skjedd, men har også med vært med på å gjennomføre ondskapen.
Konklusjon
Vi må konkludere med at erstatningsteologien er et feilspor. Det viser resultatene denne teologien kan vise til. Vi må derimot fastslå at Israel har en fremtid og ikke er ute av bildet i Guds frelseshistorie eller erstattet av kirken.
Paulus forklarer på en helt annen måte forholdet mellom kirken og Israel: Kirken har fått del med Israel i Guds løfter og velsignelser. Gud vil oppfylle sine løfter til Israel som folk.
Derfor venter vi på at hele Israel vil motta Jesus som sin Messias og at Peters ord blir oppfylt: «Da skal Herren gi tider med lindring (bokstavelig oversatt: oppåndelse) og han skal sende den Messias som er bestemt for dere (jødene) Jesus.» Apg 3:20. Hva som blir resultatet av dette gjenstår å se.
