Påsken



Av Charles Hansen 2011.05.29

---

Når Herrens høytider omtales i 3Mos 23, er påsken den første årlige høytiden som nevnes, 3Mos 23:4–5. Den skulle feires til minne om Israels utgang av Egypt, 2Mos 12:1–14. Denne hendelsen skapte et helt nytt avsnitt i Israels historie.



Statsminister David Ben Gurion sammen med sin provisoriske regjering den 14. mai 1948

Med utgangen av Egypt fikk Israel en ny kalender, den religiøse kalender. Nyttårsmåneden kom på våren, 2Mos 12:2. Denne måneden som kalles aviv eller nisan tilsvarer mars/april, 2Mos 13:4, Neh 2:1.

Påsken skulle feires på et nøye fastsatt tidspunkt: «I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, mellom de to aftenstundene, er det påske for Herren», 3Mos 23:5. Da skulle påskelammet slaktes, 2Mos 12:6. Dette skulle skje mellom de to aftenstunder dvs. ved solnedgang, 5Mos16:6. For fariseerne var dette tiden mellom kl. 15.00 og 18.00 på ettermiddagen da sola var i nedgang. Men for saddukeerne var dette mellom solas nedgang og mørkets frembrudd.

Før påskelammet ble slaktet, skulle husfaren ta ut lammet den 10. nisan. Så skulle det prøves fram til den 14. nisan, 2Mos 12:3–6. Påskelammet måtte oppfylle tre kriterier: Det måtte være lyteløst, av hankjønn og årsgammelt, 2Mos 12:5.
Etter at påskelammet var slaktet, ble blodet strøket «på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus» hvor israelittene befant seg i Egypt den første påsken, 2Mos 12:7. Da den tiende landeplagen rammet Egypt, ble de førstefødte av folk og fe som var bak blodbestenkte dører, ikke rammet. De opplevde hva Herren hadde sagt: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi», 2Mos 12:13. Det hebraiske ordet pesach som oversettes med påske, betyr forbigang.

Etter slaktingen og blodstrykningen ble påskelammet stekt og spist sammen med usyret brød og bitre urter, 2Mos 12:8.
Den første påsken var dette et hastemåltid som ble spist stående med sko på føttene og med stav i hånden, 2Mos 12:11. Siden når folket kom inn i løfteslandet, ble det skikk å ligge til bords under påskemåltidet, Joh 13:23. Det var et tegn på at folket var ført til hvile.

Det ble senere vanlig å feire påskemåltidet etter en bestemt orden kalt «seder». Til denne orden hørte det med å synge lovsangen dvs. Salme 113 – 114 ved begynnelsen og Salme 115 – 118 ved slutten av påskemåltidet, Matt 26:30.
Fra kong Josias reformasjon i 622 f.Kr. fant påskeslaktingen og påskemåltidet sted bare i Jerusalem, 2Kong 23:21–23. I Jerusalem ble det derfor vanlig å gi gratis losji til de mange pilegrimene som kom til høytiden, Mark 14:12–16.

Påsken var blant de høytidene der voksne menn i Israel var pålagt å møte fram i Jerusalem, 5Mos 16:16. Påsken er en viktig hendelse for å føre mennesker til Guds hvile. Høytiden peker bakover til det som skjedde ved Israels utgang av Egypt. Da ble folket forløst av Herren, som han selv sa: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset», 2Mos 20:2.

Men påsken peker også fremover mot det som skulle skje da Kristus kom, Kol 2:16–17. Av den grunn sier Paulus i Ef 1:7: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom». For å bli vår forløser måtte Kristus først tas ut som vårt påskelam. Det var Gud Fader som tok ut Guds Sønn som offerlammet før verdens grunnvoll ble lagt, 1Pet 1:20. Og han ble tatt ut som Guds lam for en hel verden, Joh 1:29.36.

Under sitt jordeliv ble Jesus prøvd om han virkelig var lyteløs og ulastelig. Vennen Peter sa om ham: «Han som ikke gjorde synd», 1Pet 2:22. Forræderen Judas Iskariot omtalte Jesu blod som «uskyldig blod», Matt 27:4. Og landshøvdingen Pontius Pilatus måtte erkjenne om Jesus: «Jeg finner ingen skyld hos ham», Joh 18:38. Gud selv sa om ham: «I ham har jeg velbehag», Matt. 3:17.

Denne Jesus ofret seg frivillig for syndere på korset. Det skjedde til fastsatt tid en ettermiddag i Jerusalem: «Men fra den sjette time falt det mørke over hele landet, like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg»? Matt 27:45–46.

Apostelen Johannes var til stede på Golgata og så at de romerske soldater brøt bena på de to røverne, men ikke på Jesus, Joh 19:32–33. Det var fordi Jesus var påske-lammet, om hvem det het i 2Mos 12:46: «Dere skal ikke bryte noe ben på det».

Ingen tok Jesu liv på korset. Han satte det selv til, Joh 10:17–18. Dermed kan vi slå fast med apostelen Paulus: «Vårt påskelam er slaktet, Kristus», 1Kor 5:7. Som følge av dette, er verdens synd blitt sonet, 1Joh 2:2.

Ingen israelitt ble frelst bare ved at påskelammets blod ble utøst i Egypt. Påskelammets blod måtte anvendes på husets inngang, 2Mos 12:7.
Ved å tro ordet om korset, anvendes Kristi blod på våre liv i dag. Vi erfarer da «bestenkning med Jesu Kristi blod», 1Pet 1:2. Da kan en eie denne frelsesvisshet: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam», 1Pet 1:18–19.